Bergenfest er i all hovedsak en festival for band som har holdt på en stund. Et begrep har en tendens til å gå igjen for de fleste band, nemlig rutine. I år var det Jackson Browne, Angie Stone, Jim White, JD Souther og Mark Olson & Gary Louris som var blant de rutinerte artistene på plakaten. Men i år, som tidligere år, er det funnet plass til noen nye og mer ubeskrevet blad. Toppen av den listen står utfylt med ganske fet skrift, Glasvegas. Arbeiderklassebandet, som etter manges mening slapp det beste albumet i fjor, hadde fått æren av å headline bergens beste konsertscene i går, Ole Bull Scene. Og datoen 1 mai, arbeidernes helligdag, kunne vel heller ikke passet bedre for Glasvegas.
Etter en eksentrisk, men litt kjedelig oppvarming av Liam Finn var turen kommet til Glasvegas. Etter en litt for lang pause fant bandet endelig ut at de kunne komme fram fra sitt mørke gjemmested, og da våknet et utsolgt Ole Bull ganske kjapt. James Allan, vokalist og frontfigur, har påtatt seg rockeklisjeen med å se ut som en elvisinspirert biker, med moteriktige solbriller. Og Glasvegas kaster ikke bort tiden og nydelige Geraldine er første sang ut. Det virker som om publikum har glemt at de har ventet lenge, for stemningen er allerede steget mot taket. Glasvegas har tatt med seg lydbildet, denne veggen av lyd, som den selvtitulerte debuten er kjent for. På en intim scene som Ole Bull høres det både tøft, hardt og veldig bra ut. Mye av det som gjøre Glasvegas på plate et spennende bekjentskap er trommene som høres ut som en blanding av monumentale romlyder og i tillegg som et militærkorps masjerende rett i krigen. Caroline McKay bak trommene prøver å overføre dette lydbildet til liveutrykket, men den litt monotone trommingen fungerer dessverre ikke like bra fra scenen.
Glasvegas live er på mange måter et paradoks. De kler seg som rockestjerner, de fremstår som rockestjerner og de blir behandlet som rockestjerner. Publikum bidrar med allsang og stormende applaus og bandet prøver å gjengjelde de gode tilbakemeldingene. Men det er vanskelig å komme utenom at de bare har en plate på baken, og dermed har få strenger å spille på. Det blir i lengden lite variasjon og bandet har ikke helt bestemt seg for hvem de spiller for, publikum eller seg selv. De har ikke rutinen som mange andre band under Bergenfest og det merkes at de ikke helt har funnet sitt eget sceneuttrykk. Heldigvis så løsner det litt etterhvert. James fjerner solbrillene og begynner å kommunisere litt mer med publikum, og blir svart med allsang på Flowers & Football Tops. Go square go sitter også skikkelig bra. Og akkurat når Glasvegas virkelig begynner å ta kontrollen, så er de ferdig. De blir lokket ut igjen av et feststemt publikum som synger Daddy`s Gone og avslutter konserten med å fremføre nevnte sang tilbake. Det er fint og flott, men det blir aldri det høydepunktet man kunne tro.
Det å holde en konsert og spille 10 sanger inkludert ekstranummer blir for spinkelt og lettvint. På en annen side har ikke Glasvegas så mye mer å spille på. For de har enda ikke låtmaterialet til å holde fokuset en hel konsert. Glasvegas har bevist at de duger på plate, men som liveartister har de enda et stykke å gå. De gamle heltene som spiller på Bergenfest er enda både eldst og best, og Glasvegas kan ikke leke overlegne rockestjerner før de gjør seg fortjent til det.
Publikum på Ole Bull åpnet hjertedøren sin i går og gav Glasvegas en skikkelig varm velkomst til vestlandets hovedstad, og da er det nesten uhøflig og først komme for sent og så gå før festen er kommet igang. Spesielt når du selv er midtpunktet. Vennskap bygges på tillit, og den tilliten kan i lengden bli litt tynnslitt om Glasvegas behandler sine venner slik i framtiden.
6/10
