Bobby Darin, Englebert Humperdink, Perry Como og Doris Day gjorde vel ikke akkurat sitt for å pumpe opp publikum for kvelden, men folk våknet da gutta trasket ut på scena til tonene av Pain Pain, Never Again og satte igang med The World Is Yours. Vokalist James Allan for anledningen iført Glasevegas-merch og i nesten selvlysende helhvitt, lysende mikrofonledning, og de karakteristiske Ray-Ban-solbrillene som til tross for Rockefellermørket forble på til langt ut i settet.Låtene fra skiva Euphoric /// Heartbreak \\\\\\\\\\\\ ble fulgt opp kronologisk med You, mens James Allan poserte, flørtet med publikum og fotografer, satte seg på huk, satte seg på scenekanten eller lekte med mikrofonledningen, hele tiden med en vegg av lyd fra bandet som bakket opp vokalen som til tider virket temmelig uengasjert til tross for den emosjonelle røde tråden i alle låtene deres. Deretter tok bandet en liten pause fra sistealbumet og spilte It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry fra det selvtitulerte førstealbumet Glasvegas, før de returnerte til sisteskiva med låta Shine Like Stars. Mot selvlysende James Allan var resten av bandet en stor kontrast; mørkkledde og temmelig anonyme der de for det meste bare holdt seg på plassene sine i bakgrunnen, gjorde jobben sin og lot James, bokstavelig talt, skinne. Dette til tross for at de har en av musikkverdenens tøffeste trommeslagere i svenske Jonna Löfgren som tok over da Caroline McKay ga seg i begynnelsen av 2010.
Før Whatever Hurts You Through The Night forsvant solbrillene til Allan et lite sekund før de kom tilbake på plass, og Allan brukte fler minutter på å prate til publikum på sin særegne skotske aksent uten å få så altfor mye respons, mens mumling om at "jeg skjønner ikke et ord av hva han sier" bredte seg blant publikum. Midt uti låta skrudde han av lyden til bassen, gikk til andre siden av scenen, satte seg på scenekanten og intervjuet en overlumplet publikummer om dagen hennes.
Fra det øyeblikket virket det som om konsert var det siste Allan kunne tenke seg,
og låtene ble enda mer uengasjert, pratestundene mellom låtene ble lenger og lenger, og resten av bandet virket enda sløvere når vokalisten ikke tok i ordentlig. Solbrillene forsvant endelig for godt etter en lang enetale om dårlig syn og tv-titting med solbriller, før Allan satte igang med en flau verjon av A-has The Sun Always Shines On TV. En av kveldens høydepunkter var Euphoria, Take My Hand som fikk kveldens til da største jubel, og de første radene på gulvet til å hoppe i takt med musikken. Suksessen ble fulgt opp med Geraldine som fikk enda høyere jubel, og det virket som om bandet også våknet litt og entusiasmen ble mer påtagelig enn tidligere. Publikum fortsatte å danse, muligens på grunn av Allans oppfordring til dans med påfølgende trussel; "otherwise I’ll come out and throw you about myself!".
Et av problemene med Glasvegas – og noe som kanskje bidro til at bandet ikke helt fikk stemningen og entusiasmen til å funke – er størrelsen på både band og musikk. Glasvegas er et stadionband, og å klare å nedskalere både opptreden og musikk til å fungere på en liten scene som Rockefeller kan ikke være enkelt. Det som fungerer på en gedigen stadionscene blir fort overdrevent og klamt på en liten klubbscene. Og til tider føltes Rockefeller altfor lite, som om musikken ble klemt litt flat der den egentlig skulle fått fly mye lenger. Veggene av lyd ble klaustrofobiske og flate istedenfor grandiose, og James Allan ble mer komisk enn han hadde blitt på en scene der slike poseringer og bevegelser var nødvendige for å synes. Stemningen var gjennomgående høy de første 4-5 radene, men lenger bak var entusiasmen lavere, til tider fraværende, og folk sto mer og pratet sammen enn å følge med på scenen.
Siste låt før pausen var den raske og punka låta Go Square Go, kveldens så langt mest populære hos publikum, som fikk utfolde seg på "Here we, here we, here we fucking go"- delen mens Allan high five’et publikum på første rad.
Etter pausen kom låta mange publikummere hadde ventet på, Flowers And Football Tops, men av en eller annen grunn var det kun vokal og bass, noe som ga en helt annen opplevelse en det anthemet vi er vant til på plate. Isteden var den gjort om til en hulkete ballade, totalt uten rytme. Det vil si; helt til Allan fler ganger uengasjert prøvde å få publikum med på å klappe rytmen, hvilket feilet totalt da responsen var like uengasjert småklapping tilbake. Til slutt ga han opp det forsøket, gikk opp til det tomme trommesettet og tappet rytmen på tamburinen der resten av låta.
Da resten av bandet kom på scenen fulgte en fler minutter lang samtale med seg selv og trommisen om å slå på andres tamburiner. Etter S.A.D. Light kom kveldens absolutte høydepunkt, låta Lost Sometimes, som med sin rytmisk jagende sound, evige crescendo og repetative tekst ligger an til å kunne bli en fremtidig Glasvegas- hit, både på scene og radio.
Før sistelåta fikk vi kveldens lengste enetale om hvor vanskelig Lost Sometimes var å spille, peanøtter, Øyafestivalen, trøtte bassister og dårlige anmeldelser, før kveldens største låt, Daddy’s Gone, avsluttet hele konserten massivt. Publikum fikk leke seg med "He’s gone"- refrenget, Allan hoppet ned fra scenen og takket publikum på første rad, og man ble stående med følelsen av at hvis bandet hadde vært like entusiastiske og gode på resten av konserten som de var på de siste par låtene, da kunne det ha vært så uendelig mye bedre.
Glasvegas Offisiell Side
Glasvegas på MySpace
