10. Who Knew (ICL)
Med sin skranglete, desperate og høyst energiske indie rock, som kan minne om Wolf Parade og Clap Your Hands Say Yeah, sto de unge islendingene i Who Knew for undertegnedes høydepunkt under oppvarmingsdagene. Gutta snakket under konserten begeistret om hvor fantastisk det var å stå på Pavillion JR-scenen (scenen under oppvarmingsdagene) etter selv å ha vært Roskilde-fans i årevis. Etter reaksjonen fra publikum å dømme er debutantene, som kom med sitt førstealbum Bits And Pieces Of A Major Spectacle i fjor, klare for større scener i fremtidige festivalsesonger!
9. Deadmau5 (CAN)
Klokka ett natt til søndag tok Canadiske Joel Thomas Zimmerman på seg sin gigantiske, lysende røde musemaske, steg opp på et podium på Orange-scenen, og titusener av Dadmau5-fan hylte i begeistring. Total massepsykose fulgte. Diktatormusa befalte massene at de skulle danse, og det gjorde de. I titusenvis. Selv om konserten ikke holdt det samme enorme energinivået absolutt hele veien - det ville kanskje vært litt mye å forvente, når den varte i en og en halv time? - var stort sett massene i bevegelse nesten hele tiden, og for å veie opp for de små nedturene innimellom underholdt Zimmerman oss med et spektakulært visuelt show uten like.
8. Little Dragon (SE)
For alle som møtte opp i Odeon-teltet lørdag kveld sørget den elektronika-kvartetten Little Dragon for avslappende soul-inspirert chillout-electronica, såvel som særdeles dansbar synthpop. Svenskene overbeviste til de grader som liveband, og innlevelsen og intensiteten frontfigur Yukimi Nagano viste både i sin synging og sin dansing rundt på scenen strålte genuin lidenskap for musikken.
7. PJ Harvey (UK)
Polly Jean Harveys tilstedeværelse på scenen var ikke like rocka som den ville ha vært for et tiår siden. Tøffe sortfargede outfits var byttet ut med en lang hvit kjole, og elgitaren var byttet ut med harpe og akustisk gitar. Det var en alvorlig PJ Harvey som spilte for Roskilde-publikummet denne kvelden, klar til å fremføre store deler av sitt kritikerhyllede nye album Let England Shake. Dette albumets alvorlige krigstematikk passet den nå 41-årige briten og hennes bands seriøse fremtreden, og selv om jubelen kanskje sto aller høyest da hun spilte klassikere som Pocket Knife, tydet allsangen på Let England Shake-sangene på at ikke bare kritikere, men også fansen, har begeistret trykket dette albumet til sine bryst.6. Foals (UK)
Sist gang jeg så Foals live var under en intimkonsert på en liten scene med kun et par hundre publikummere, rett etter utgivelsen av førstealbumet Andidotes. Det var gøy å observere hvor langt det lille indiebandet fra Oxford har kommet siden den gang! På Roskildes nest-største scene, Arena, samlet de titusener av fans som danset seg inn i torsdagskvelden til gamle Antidotes-låter, og sang rørt med på de mange roligere sporene fra fjorårets Total Life Forever. Det var sistnevnte som gjorde seg aller best i dette stadion-aktige konsertformatet, og balladen Spanish Sahara ble fremført med så mye følelse såvel som perfeksjon at den nok for mange Foals-publikummere vil stå igjen som en av de beste enkeltfremførelsene på hele årets Roskilde-festival.5. Bright Eyes (US)
Roskildefestivalen valgte å sette Bright Eyes til det noe underlige tidspunktet klokken 14.00 på fredag ettermiddag på gigantiske Arena. Eller fredag morgen, som det for de fleste publikummere het på dette tidspunktet. Kings of Convenience fungerte godt på samme scene til samme tidspunkt i fjor, og festivalledelsen forventet kanskje en liknende formiddagsvisesanghygge fra Bright Eyes. Slike forventninger hadde også tydeligvis festivalavisen Orange Press, som i etterkant av konserten klagde over "for mye tempo og for lite poesi". De aller fleste Bright Eyes-fans som møtte opp visste dog godt at man kunne vente seg en litt mer rocka og oppstemt affære fra bandet, etter årets album People's Key å dømme. Bright Eyes ga akkuratt det man skulle forvente: et rock&roll-show med lite akustisk visesang, men raskere fullbandslåter fra både People's Key og tidligere album. Spesielt minneverdig var Road To Joy, den definitivt mest bråkete låta fra rolige I'm Wide Awake, It's Morning, som passet perfekt i denne settingen. Det hele hadde nok fungert enda bedre litt utpå kvelden - velkomponert setliste fra Bright Eyes, dårlig komponert spilleplan fra Roskilde.4. Weekend (US)
Den amerikanske trioen i Weekend inntok Pavillion lørdag kveld, skrudde lyden og energien på full styrke og kjørte på med fantastisk støy. Uten pauser. I en hel time. Selv om shoegaze-konserter vanligvis innebærer drømmende vugging og hodenikking - eller titting på sko, selvfølgelig - er San Francisco-bandets egen versjon av sjangeren en som bruker tempoet og drivkraften fra punk, og heller bare støyen og filtrene fra shoegaze. Kveldens konsert føltes ut som å få lov til å være vitne til en My Bloody Valentine-konsert rundt utgivelsen av You Made Me Realise-EPen, eller til å få lov til å se Sonic Youth eller No Age rett etter utgivelsen av deres debutalbumer. På Pavillion-scenen viste bandet en eksplosiv, og tilsynelatende utømmelig, energi. Man kan bare begynne å glede seg til denne blir gjort om til en oppfølger til fjorårets strålende debut Sports.
3. James Blake (UK)
Den talentfulle unge briten beviste for oss alle at han er mye mer enn bare en av årets største hyper. Til sitt Roskilde-sett brage han lydnivået og dansbarheten opp et par hakk fra sitt hyllede selvtitluerte debutalbum, som publikum visste å uttrykke sin begeistring for. Men likevel var det hans sedvanlige oppskrift som sto i fokus: følsom og sårbar soul-aktig sang, etterfulgt av dundrende bass, og tilbake igjen. Blake varierte mellom å fremstå som rolig barsanger foran pianoet, og intens dubstep-DJ foran mikespulten. I de sistnevnte partiene fremsto det hele iblant mindre som en konsert, men mer som en fremførelse av en "singing DJ", slik vår egen Erlend Øye beskrev sitt DJ-konsept for noen år siden. James Blake klarte å samle fans av melankolsk og myk electronica, som Hot Chip og Erlend Øye, såvel som party-mennesker som helst vil rave til dubstep som Shrillex, og han klarte å sørge for at alle og enhver gikk ut av Cosmpol-teltet med et smil om munnen - selv om i akkurat det øyeblikket årets Roskildes desidert verste regnvær hadde satt i gang, og København flommet over.
2. The Strokes (US)
Mye kunne gått galt med The Strokes' konsert på Orange-scenen lørdag kveld. For det første hadde mange hørt ryktene om at gutta hadde fremstått som uengasjerte og kjedelige på festivalopptredener i USA i det siste. For det andre brakte det bare halvannen time før deres opptreden løs vanvittig regnvær, lyn og torden på festivalplassen. Heldigvis viste det seg ikke bare at regnet ga seg en halvtime før utendørskonserten, men at gjengen fra New York var i toppform, og klarte å fullstendig overbevise alle og enhver om at de fortsatt er et mektig liveband. Frontifigur Julian Casablancas hadde visstnok vært i Danmark hele uka og slappet riktig av før sin opptreden, og man kunne ta og føle på overskuddet: Hans vokalprestasjon var upåklagelig, helt fra konserten åpnet med legendariske Is this it fra debutskiva, til den kulminerte hele tjue sanger senere i Take it or leave it fra samme album. Gjennom disse tjue sangene rakk ikke bare bandet å gå gjennom en fantastisk komponert "best of"-setliste, men Julian rakk også å demonstrere at han kunne snakke dansk, samt at han var rimelig beruset. Konserten minnet oss på at bandet har en særdeles imponerende låtkatalog, med fire album fulle av hits, og de seks låtene fra årets Angles som ble spilt passet alle flott inn i helheten.
1. Janelle Monáe (US)
Hva skjer når man på kvelden av Roskildes siste dag ser et fremadstormende pop-geni som er ute med sitt første fullengdes album, som er blitt hyllet av et samlet pressekorps og består av utelukkende fantastiske låter? Man vandrer ut av scenen i komplett eurofori. Dommen var klar da publikum fortumlet, men lykkelig diskuterte konserten på vei ut av Cosmopol-teltet: "årets beste Roskilde-konsert". Det er virkelig vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den best, for det er så mye å ta tak i. Var det den perfeksjonistiske, og filmatiske produksjonen av det elleville showet som foregikk på scenen? Var det Monáes ustanselige og smittende blidhet? Var det gleden over å se atten musikere i perfekt koordinasjon og harmoni på scenen? Var det den perfekte setlisten, som foruten det knallsterke materialet fra hennes første EP og LP også inkluderte Jackson 5-coveret I Want You Back?
Det er for mange gode øyeblikk å se tilbake til, og Janelle er en så dyktig scenekunstner at hun rett og slett må oppleves for å kunne forstås. Debutalbumet The ArchAndroids eklektiske blanding av r&b, soul, alternativ-rock og funk er en sann glede å høre på, men gleden er enda større når man får se det hele fremført i levende live med et helt orkester av ulike instrumenter. Hennes energi og overskudd er så uendelig at man nesten blir lurt med på konseptet om at hun ikke er menneskelig, men en android fra fremtiden (som er konseptet på The ArchAndroid, som er inspirert av filmklassikeren Metropolis). Hennes overskudd manifesterte seg stadig på herlige vis, som da hun under fremførelsen av den geniale futuristiske balladen Mushroom & Roses klarte å synge, danse, og male et maleri samtidig. Kunstverket hun malte på scenen ble i slutten av konserten delt ut til første publikummer som hadde bursdag og kunne vise frem gyldig ID. "The LOVE we got and experienced while onstage in Denmark literally blew my mind. THE first time i did not want to leave the stage", skrev Monáe entusiastisk på Twitter etter konserten. Øya-publikum: Sørg for at hun og bandet også i Oslo får den kjærligheten de fortjener!
Andre minneverdige konserter:
Honningbarna (NO)
Tame Impala (AUS)
Ólóf Arnalds (ICL)
The Raveonettes (DK)
Portishead (UK)
Gold Panda (UK)
TV On the Radio (US)
Kings of Leon (US)
Skuffelser:
M.I.A. (UK)
Var det virkelig nødvendig å plage oss med en fem minutter lang dårlig dataanimert film med smilende hinduguder før du gikk på scenen, Maya? Videoen kunne vært en artig effekt, men det funker ikke når den er i så overkant lang og repetiv, og det fungerer ekstra dårlig når konserten begynner ett om natta. Dette ble en ganske så kraftig demper for stemningen, og passet dårlig sammen med det hyperaktive og særdeles bråkete showet vi ble servert etterpå.
How to Dress Well (US)
Min klage over denne konserten går ikke til Tom Krell aka How to Dress Well, den går til festivalledelsen. Jeg har nemlig ingen anelse om hvordan konserten var, ettersom jeg aldri slapp inn. Roskildes nye scene Gloria var lun og stemningsfull, men alt annet med scenen demonstrerte hårreisende dårlig planlegging. Det var et sant sjokk å være vitne til at en festival med 40 års fartstid var i stand til å gjøre så mange grove feiltrinn som med denne scenen, og jeg håper Gloria legges ned igjen, eller i hvert fall forandres kraftig, til neste år som følge av et realt oppvaskmøte i ledelsen. Gloria er Roskildes første ekte innendørsscene, et kvadratisk telt med fire vegger og kun tre mindre innganger. Foran disse tre inngangene dannet det seg for hver konsert helt vanvittige køer, da noen talentløse spilleplanutformere helt klart hadde satt altfor populære artister til å spille på denne altfor lille scenen.
Selv om disse køene oppsto for hver eneste konsert, gjorde festivalen ingen forsøk på å regulere de store køene og å skape et form for system. Siden inngangs- og utgangsdørene var de samme (hvorfor?) oppsto det et kaos ved dørene, og mange som kom frem etter å ha ventet en halv konsert ble av tydelig uopplyst og forvirret personale fortalt at de sto i køen til utgangen, ikke inngangen (hva?), selv om ingen form for skilt hadde indikert dette. Når man endelig kom seg inn i Gloria, ble man møtt av en uutholdelig hete uten like, og uaksepabelt dårlig luft. Å sammenlikne Gloria med en badstue ville være en altfor snill beskrivelse. En mer treffende sammenlikning vil være å si at det å være publikummer på Gloria ga oss alle en anselse om hvordan de siste minuttene i livet til en hund som dør av overopphetelse i en parkert bil må føles. Derfor vendte mange, etter lang tid i kø, ut av konsertlokale igjen uten å ha sett konserten ferdig. Skjerpings, Roskilde!
Hva var dine personlige favorittkonserter på Roskilde? Del med oss i kommentarfeltet!
Foto: Eskil O. Vestre
Roskilde Festivals offisielle hjemmeside
