El Caco innleder sin konsert på Hulen med det som må være noe nær den perfekte åpningslåt, både på plate og på konsert. After I'm Gone begynner med en lang, seig gitarintro som etter omtrent ett minutt slår over i et klassisk metalriff, før Øyvind Osa etter hvert tar over styringa med sin særpregede og sterke vokal. After I'm Gone dyrker det mer neddempede og dvelende i hardrockens verden, det er en søkende, nesten sakral låt. Og ikke minst er det en av de aller beste låtene bandet har laget.
På sitt mest tilgjengelige og radiovennlige spiller El Caco det man vel kan kalle rett-frem-rock, med svært fengende, nesten allsangvennlige refrenger. Den nye singelen Hatred og de eldre singlene Heat Heat (2009), Substitute (2005) og A Nice Day (2003) er alle slike låter, og de skaper stor entusiasme blant publikum på Hulen. Gode låter alle sammen, for all del. Det er imidlertid denne anmelders mening at El Caco er aller mest interessante når de gjør seg selv litt vanskelige, litt mindre umiddelbare. Spesielt Substitute og A Nice Day ender opp med å bli transportetapper hvor publikum egentlig bare venter på refrenget. Det blir litt forutsigbart og kjedelig.
Heldigvis, kan man kanskje si, har ikke El Caco altfor mange slike hits, og den nye plata er stappa full av mer alternative låtstrukturer, av seige, tunge og langstrukne rockelåter. Hatred, Love and Diagrams er melankolsk, søkende hardrock. Jeg sikter her til den allerede nevnte After I'm Gone. Jeg sikter til Equivalence, til Confessions og til Sixty to Zero. Jeg sikter til den nydelige She Said og den monumentale Disconnect. På albumversjonen av sistnevnte låt leverer Osa en av sine aller beste vokalprestasjoner noensinne. I'm closing the door, I'm scratching the floor, I am home but I don't feel safe anymore, synger han, og man kjenner gåsehuden manifestere seg oppover ryggen. Live fungerer ikke denne låta helt like bra, Osas stemme drukner litt i all lyden, men herregud for en låt, for en nerve, for et band.
Og her kan man fint innvende at selv om El Caco hele veien har holdt på innen den samme sjangeren, så har de likevel fornyet seg underveis. For mens hver eneste plate denne gjengen har gitt ut er bra saker, står Hatred, Love and Diagrams for undertegnede frem som en foreløpig toppnotering. Det er som om bandet har foredlet sine kunstner mer og mer, til noe nær perfeksjon. El Caco anno 2012 er et band som vet så inderlig godt hva de driver med og som har stålkontroll på alt både på plate og på scenen. De er et band som er både tøffe og flinke, fete gitarriff og barske trommesoloer kombineres med episk anlagte melodier, drømmende lydlandskap og sterke tekster. En annen imponerende sak med dette bandet er hvordan de med kun tre aktører får til et så stramt og tett lydbilde. Spesielt må man la seg imponere av Osas komplekse og drivende basspill, og hvordan dette blir en sentral del av lydbildet.
Etter nærmere tjue sanger er konserten ferdig. Vi har fått servert nesten hele Hatred, Love and Diagrams og et lite utvalg av bandets tidligere låter. Og vi har fått bekreftet enda en gang at Lillestrøm-trioen El Caco antakeligvis er landets ypperste i sin sjanger.
Foto: Tord Litleskare.
