Hakan Markussen har brukt mange år på å finne frem til sitt musikalske utrykk, men på sitt debutalbumet ”The Track", som slippes i mars, er han endelig framme. Den første smakebiten fra skiva, ”Where I Usually Go”, er allerede blitt spilt og listet på radiostasjoner over hele landet. Låta spilles også på radioprogrammet Nordic Rox, som går på den amerikanske satellittradio-kanalen Sirius XM.


- Hvordan vil du beskrive ”Where I Usually Go”?

- Det er en energisk ”uptempo” låt som får deg i godt humør, og som samtidig har et rimelig tungt og dypsindig innhold. Tema for teksten ligger i selve tittelen ”Where I Usually Go” og handler om det stedet inni en som man kanskje drar til når man er lei eller føler seg litt utafor. Teksten er skrevet av Gisle Skeie, og er den eneste teksten på den kommende plata jeg ikke har skrevet selv. Gisle er en kamerat av meg som en gang for lenge siden ga meg teksten og spurte meg om jeg ikke kunne lage en låt av den. Og jeg tenkte, hvorfor ikke? Det tok meg kanskje 10-15 minutter å lage musikk til teksten og er helt klart den låta som folk har bitt seg mest merke i. ”Where I Usually Go” er arrangert og produsert av Rune Berg som har gjort en glimrende jobb ved å tilføre sangen den energien og det lydbildet den fortjener.

- Er tekstene viktig for deg?

- Ja, på mange måter er tekstene det viktigste for meg fordi det er det eneste jeg fullt ut kan forme og kontrollere. Ord i seg selv påvirker meg vel så mye som musikk. Ord skaper bilder som blir levendegjort ved hjelp av musikk. Det er jo selve kombinasjonen av de to som skaper magien. Jeg er jo ingen arrangør eller produsent, så det er jo alltid selve låta og teksten jeg hele tiden er ute etter å få så bra som mulig. Til slutt er det også teksten som forteller historien, skaper utviklingslinjen og eventuelt inneholder budskapet.

- Fortell litt om debutalbumet ditt, ”The Track”, som slippes i mars.

- Det er mitt første album og det er en samling låter jeg har skrevet opp gjennom kanskje de siste 10 årene. Albumet er spilt inn i Lydbroderiet studio på Sofiemyr som eies og drives av Rune Berg som har arrangert og produsert albumet. Musikerne som deltar på albumet er Asbjørn Ribe, Robert Post, Rune Berg, Simen Mæhlum, Per Amund Solberg, Klaus Robert Blomvik og Marius Kristiansen. ”The Track” er på mange måter et tilbakeblikk på ting som har skjedd og for så vidt også ikke har skjedd. Den er en slags dokumentasjon av relativt viktige ting jeg har opplevd. Og forhåpentligvis har jeg skrevet låtene slik at så å si nesten hvem som helst kan kunne kjenne seg igjen i sangene.

- Hvorfor begynte du å lage musikk?

- Jeg vet ikke.. Jeg tror det er noe som ligger i ditt DNA. Noe du bare må gjøre uansett om du vil eller ikke. Uansett om andre bryr seg om at du skriver låter eller ikke. Du bare gjør det fordi du må. Ved siden av det å være i studio er det å skrive låter det kuleste og mest interessant jeg gjør som musiker. Som låtskriver er du ute etter ett eller annet du verken kan se eller ta på. Kanskje noe du ikke helt vet hva er. Og det er spennende.

- Fortell litt om tiden i Liverpool og oppholdet på LIPA.

- LIPA var en fin tid fordi jeg traff så mange folk som var levende opptatt av å drive med musikk og kunst generelt. Jeg ble kjent med folk der som jeg har kontakt med den dag i dag. Det var nok det beste med LIPA-tiden.

- Gi noen eksempler på musikk som inspirer deg.

- Det kan nesten være hva som helst, men jeg har jo på mange måter landet på amerikansk folkemusikk eller Americana om du vil. Da jeg var sånn rundt tretten, fjorten, hørte jeg på mye gammel blues, både country- og city blues, med sangere som Son House, Robert Johnsen, Lightning Hopkins, John Lee Hooker, Sonny Boy Williamson og Muddy Waters. Det var noe ved bluesens direkte og ærlige uttrykk som traff meg da og som fortsatt treffer meg. Og selv om jeg ikke synger blues på albumet så liker jeg å tro at man kan finne noe av den samme feelinga der. Jeg håper i alle fall det. Når det gjelder låtskriving er også film en stor inspirasjonskilde. Det at film er et annet medium enn musikk gjør at jeg føler meg veldig fri i forhold til det og lett lar meg inspirere.

- Har du et musikalsk forbilde?

- Ja, Bob Dylan. Når det gjelder Bob Dylan så vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne fordi jeg har brukt sinnsykt mye tid på å høre på musikkens hans, lese biografier, artikler og så videre. Jeg har hørt spesielt mye på platene fra 1960-tallet, sent 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet, og det er nok tekstene på de nyere platene som har påvirket meg mest. Noe av det som har slått meg med disse tekstene er at de ikke nødvendigvis forteller kronologiske historier eller har åpenbare sammenhenger, men ofte kan være rene tankerekker, eller såkalt ” Stream of consciousness”, uten tilsynelatende sammenheng. En slik måte å tenke tekst på har tiltalt meg og er noe jeg har adoptert inn i flere av mine egne sanger. Så ja, Dylan har vært mitt musikalske forbilde eller en ledestjerne om du vil. Helt siden jeg hørte ”Pat Garrett & Billy The Kid”-soundtracket en gang i tjueårene har låtene hans vært noe jeg har kunnet strekke meg etter. Samtidig har jeg hele tiden visst at jeg har vært nødt til å finne frem til noe eget, noe som ikke er Dylan.