Foto: Tor Harald Rødseth

Begge artistene er i utgangspunktet orientert mot americana og folkrock. De er komplementære ved at Lissie fra USA tydelig blander disse genrene med tidsriktig pop, mens Greni gjør det med tradrock og indie.

Konserten i går var den andre på Lissies Europaturné. Greni fra Bigbang er kun med på konsertene i Norge.

De to innledet sitt sporadiske, men jevnlige samarbeid under en spontan intimkonsert i skyggen av Slottsfjellfestivalen i 2010. Greni var da en etablert artist, mens Lissie da stod på springbrettet til å slå igjennom i hjemlandet og i Europa. Dette som en slags kommersiell nisjeartist.

Bergen tar for utsolgt lokale imot tospannet, og bassist Lewis Keller og trommis Luke Anderson.

Det er bare tre uker siden Lissie leverte cover-ep’en Promises, men det skal vise seg at vi ikke får høre noe fra den. Derimot får vi fra første takt et frempek på at dette overraskende er minst like en Greni-konsert som en Lissie-konsert.





Første låt, Nothing to Hide begynner nemlig med Greni alene på scenen, med langfingeren godt plantet i en bottleneck. Et av de to største høydepunktene på konserten. Vi får for første, men ikke siste gang i settet en påminnelse om både hvilken fantastisk gitarist Greni er teknisk, og hvilken intens feeling han spiller med.

Kledelig kommer resten av bandet inn på scenen mens låten går, når introen er ferdig.

På nevnte låt serverer Greni rootsgitarspilling av intet mindre enn verdensklasse, og senere i settet blant annet Mark Knopfler-gitar bedre levert enn av Knopfler selv. Greni er en av få gitarister som kan forsvare å ha et arsenal av gitarer på scenen.

Lissie viser fra første stund at hun er en vokalist fra øverst hylle, men vokalen hennes blir i flere låter dessverre druknet i lydbildet.

Når Sleepwalking leveres som låt nr 2, med tydelig countrystempel, skjønner vi at kveldens lyd skal være mer organisk og bevisst mer smårufsete enn det Lissies album pleier å være.

Dermed utnytter bandet potensialet for nærvær som kun konserter har, og det kommer tydelig fram at konserten i positiv forstand skal fargelegges av at de to artistene altså har sine ulike tilnærminger til basisgengrene på konserten.



Wild Bird etterpå synes å sette tonen for kvelden, ved å være strålende den også. Men det skal vise seg at Lissie og Greni med den har blåst av mesteparten av kruttet sitt. For deretter følger 9 låter som alle oppleves som hvileskjær, fram til Little Love’n avslutter det vanlige settet.

Hvileskjærene består av en noe ustrukturert miks av separat fokus på de to hovedartistene, samt noen duetter.

Greni beklager at han er «innihelvetes sjuk», uten at det merkes annet enn på Best days. Der glemmer han teksten på andre vers, og – som den perfeksjonisten han er – roper han spontant, til forlystelse «faen i helvete» som kommentar, mens låten fortsetter.

I nevnte 9 låtersperiode har også Lissie problemer som ville vært unngått med litt mer øving i forkant av turneen. Hun viser tegn til at hun ikke har alle låtene helt inne, noe som, etter det musikkpolitiet observerer, medfører dårlig skjult utilsiktet improvisering.

I tillegg spilles én låt der Lissies rytmegitar er noe ustemt, før hun på to låter på rad, på to ulike gitarer, viser at hun kan trenge et oppfriskingskurs i gitarstemming.

La oss skrive ovennevnte på kontoen for innkjøringsproblemer i turneen, kombinert med Grenis sykdom, og delvis sette det på kontoen for noe av sjarmen ved å være på konsert.

Det virker som publikum flest også opplever perioden som moderat, for stemningen holder seg avmålt, noe som til dels ser ut til å smitte opp på scenen.

Konsertens andre høydepunkt er det første av tre ekstranumre. Nakne Everywhere I go framføres med enda større innlevelse enn på Catching a Tiger, og kler svært godt at den ikke er pakket inn i strykerne som er lagt på der.

Minnene fra kvelden som vil bli husket lengst er dem Greni skapte. I tillegg til det beskrevne ovenfor, hans aldri falmende leveranse av feeling.