Foto: Ådne Evjen
For hvem trenger pulssteppen på Sats denne tirsdagskvelden. Vi tar heller en runde eller to i piten med Charlie Steen i manesjen som personlig trener. Fra de åpner med «Axis of Evil» er energinivået på topp, og kvintetten fra Sør-London holder koken sammen med en god gjeng i publikum showet ut.
Det er varmt, det er svett og det er postpunk på sitt absolutt beste. Om du, som flere det siste året, har dypdykket ned i sjangeren gjennom å ha blitt bitt av basillen som er Fountaines D.C, og jeg skimter et par merch t-skjorter fra Romance turneen i publikum så det regner jeg med, burde shame vært et punkt på veien du har ramlet innom.
Den britiske kvintetten har holdt på siden 2014, men fikk sitt store gjennombrudd med debutskiva Songs of Praise i 2018. De etablerte seg raskt som et solid liveband, men med tettpakket turneliv i rockens ånd tidlig i 20-årene sa det raskt stopp. Guttegjengen måtte ta et lite steg tilbake for helsas del før de var klar til å etablere seg igjen i bransjen.
Tilbakekomsten i 2021 med Drunk Tank Pink la seg på akkurat det samme nivået som de pauset seg på, og siden den gang har shame kontinuerlig blitt rost opp i skyene og vokst frem som sterke kultfavoritter. Årets utgivelse Cutthroat er intet mindre enn gull, og forventningene til kvelden er høye.
«Welcome to the cutthroat ride motherfucker, lets get to know each other», sier Steen med bar overkropp kun dandert med en prestekrage, ikke blomsten, og solbriller før bandet kjører videre med «Nothing Better» og «Cowards Around». Allerede ser vi småtendenser til en moshpit, som vokser utover kvelden med god hjelp av shame sin rå energi som så og si spyttes ut i publikum gjennom pur engasjement for det de driver med.
Som shame selv har forklart det handler Cutthroat om «cowards, cunts and hypocrites», og med en god dose humor paret med en sult for å skape god post punk med rå lyrikk rekker de langfingeren der den skal rekkes på en jordnær og dagligsdags måte som alle kan ta del i. Selv om kritikerne ofte vil plassere dem oppe på en pidestall som et politisk band, og også i kveld reiser de oppmerksomhet mot det pågående folkemordet i Palestina (fri palestina!), handler det for shame ikke om å prøve å være politisk. Som de tidligere har sagt er vi alle politiske i bunn og grunn, det handler bare om du ønsker å dele det du føler eller ikke. For hvorfor skal en egentlig få en plattform om en ikke har tenkt å bruke den?
Og publikum spiser det opp. Med en reise gjennom deres musikalske arsenal er resten av den timeslange økta den typen konsert hvor verden utenfor føles langt borte. Vi som er her på Parkteateret ikveld, er her og nå, hele tiden fastlåst i Steens intense blikkfang som holder oss innelåst i bobla. På absolutt best mulige måte.
Etter publikumsfavoritter underveis som «Fingers of steel» og «Concrete», takker de for seg etter litt over en time med «One Rizla» og tittellåta fra albumet «Cutthroat». Ingen bullshit med encore, bare et tettpakket og variert sett som viser at dette definitivt er et band som kan det de driver med. Og som forhåpentligvis nå er her for å bli.
