Foto: Carsten Endresen
Et av formålene med Vill Vill Vest-festivalen er å få plateselskaper, managere osv til å oppdage stjerneskudd. amaida viste i Bergen kulturhus på lørdag at hun er et slikt.
Jeg garanterer at dere vil se henne på langt større scener snart, og kanskje på listene. Det er bare å være det plateselskapet som løper raskest med en penn i hånden.
På internett er det nesten ingen spor av henne, men hennes flotte selvutgitte debutsingel "The dark side of the moon" (2025) ble anbefalt på NRK P3 Urørt og omtalt som “en debut det lukter stjernestøv av”. Og det var det mange andre låter i settet som også gjorde.
Man må omtrent til operaen for å finne bedre kvalitet på syngingen enn den amaida står for. Men der er det ikke mye R&B.
Vi snakker ikke bare og den tekniske kvaliteten, men også om sjelfullheten og dynamikken i syngingen.
Det er ikke ofte på konsert at vokalisten jevnlig får applaus midtveis i låter etter strålende vokalprestasjoner.
På toppen av det hele har hun en solid personlig utstråling og tilstedeværelse, og kommuniserer godt med publikum.
Låtene hennes er varierte, med god dynamikk og fin variasjon, og tekstene gjennomtenkte og gode. De fleste er mer drivende soul og funk enn debutsingelen, og kanskje til og med enda bedre?
Det er ikke lett å se hva amaida mangler som artist.
I Bergen har hun med seg det bandet hun fortjener: En strålende keyboardist, en groovy bassist, en stødig trommis, to stødige gitarister som holdt jevn funk og to korister.
Irriterende at jeg ikke har tilgang til flere enn én sang av amaida, men jeg regner med at det bare er et tidsspørsmål før hun har et album ute på et større plateselskap.
