Kylesa
Det amerikanske bandet har blitt plassert i flere sjangere, men det er litt vanskelig å gi dem en merkelapp. For dette er både metal, hardcore, doom og stonerrock i skjønn forening. Det er også en av de konsertene jeg har sett mest frem til før denne festivalen, og de innfrir nesten til forventningene. Oppsettet med to trommiser er kult, og det er artig å følge med på de to, som tidvis utøver en mildt sagt imponerende synkonisitet. Både Phillip Cope og Laura Pleasants er dyktige både som vokalister og gitarister, og det hele låter grumt og godt. Dessverre blir det i overkant basstungt, i alle fall fra der jeg står. Jeg skal ikke si at det ødelegger noe særlig, men det kunne med fordel vært tonet ned.
Alt i alt er det likevel en meget bra start på den nesten ti timer lange konsertdagen.
Laura Mvula
Briten har med seg både strykere og harpespiller på konserten, og selv om de aller fleste blant publikum på Plenen, velger å sitte på bakken fremfor å stå, blir det ganske fine tre kvarter vi får servert. Dette blir en ganske rolig og lavmælt konsert. Deilig soul, med en del elementer fra både jazz, gospel og popmusikk. Enkelte har til og med dratt det så langt som å hevde at hun har laget en helt ny sjanger, gospeldelia.
Artisten blir spådd en stor karriere, og ut fra det vi får servert i dag, kan jeg helt klart se at det kan skje. Det tar aldri helt av denne gang, men det trenger det egentlig ikke å gjøre heller. I dag ble det litt mer slapp-av-og-nyt-musikken. Og det var egentlig veldig behagelig.
The Dillinger Escape Plan
Dette er et amerikansk mathcoreband. På godt norsk: du kan bare glemme å trampe takten, for det klarer du sannsynligvis ikke. Her kommer tempo- og taktskiftene som perler på en snor, og selv om jeg tenker for meg selv at jeg må slutte å prøve å bevege meg i takt med musikken, klarer jeg ikke å stoppe kroppen. Noe mer energisk og aggressivt skal du lete veldig lenge etter.
Det hele er så ufattelig tight og dønn presist. Bandmedlemmer er både høyt og lavt, både på og utenfor scenen. Det synges, det grawles og det skrikes som om helvete fryser over. Riffene er bare helt ufattelig fete. Komposisjonene er også intrikate, helt ut av en annen verden. Dette er rett og slett en maktdemonstrasjon i musikalsk aggresjon, og det er utvilsomt noe av det aller beste jeg har sett live, noensinne. Dette er en konsert det kommer til å bli snakket om i Bergen i mange år fremover. Det er uhyre sjeldent jeg smeller til med toppkarakter, og når jeg gjør det, sitter den som regel langt inne. I dette tilfellet er jeg ikke i tvil. Tidenes mest soleklare!
Passenger
Jeg har aldri klart å bli fan av Passenger, selv om jeg liker en del av hans akustiske materiale. Jeg strekker meg lett til å innrømme at noen av de akustiske sporene på sisteplaten, Whispers, er nydelige. Og jeg er ganske sikker på at det blir antiklimaks, når han skal på like etter Dillinger. Etter to låter, føler jeg også nettopp det. Men så skjer det et eller annet. Artisten, som står helt alene på den store scenen, bergtar et ganske fullt Plenen. Det er imponerende. Og etter hvert, bergtar han faktisk meg også. Michael David Rosenberg, som er han egentlige navn, er ikke bare en ypperlig vokalist, gitarist og låtskriver, men han er også en mester på smalltalk mellom låtene. Utfordringer som øredøvende tåkelur fra cruiseskipene, høye basstrommer fra Bastionen og et helikopter som flyr over festivalområdet, bruker han som litt improvisert, humoristisk underholdning.
Når han fremfører Riding to New York, står brystvortene mine i rett og jeg har både klump i halsen og gåsehud på kroppen. Til og med når han fremfører sin versjon av den jævlige Avicii-låten Wake Me Up, fungerer det bra. Og det er ingen tvil om at Passenger er bedre når han er alene på scenen, kun med gitaren, enn når han har med band. Da forsvinner magien. I kveld var den tilstede i massevis.
Cold Specks
Etter litt mat og litt James, bærer turen videre inn i Magic Mirrors, hvor den unge gospelartisten, Cold Specks skal opptre. Hun har vært med på å modernisere gospelsjangeren, og har gitt låtene sine et ekstra element, litt krydder fra gothrocken. Med hovedvekt på god, gammel sørstatsgospel, blir det faktisk ganske tøft. Doomsoul har det blitt kalt av flere bevandrede folk i sjangeren.
Cold Specks er en ypperlig vokalist, med en fyldig og dyp stemme. Sammen med sin unike evne til å formidle følelser, er hun blitt en fabelaktig artist. Musikken fremstår som storslått, selv om man lett kan plukke det ned og se at det hele egentlig er veldig enkelt og minimalistisk. Det er både positive og negative momenter ved akkurat det. Det positive er jo at det låter jævlig bra, men det ligger også i kortene at det kan bli litt kjedelig og repeterende i lengden. Heldigvis varer ikke konserten lenge nok til at man kommer dit, så det blir alt i alt en god opplevelse i kveld.
Wild Beasts
Vi stikker fra sirkusteltet like etter konsertslutt, og får med oss en liten time av Sivert Høyem, før vi gjør oss klare for Wild Beasts på Bastionen. De har tillagt musikken sin relativt mye mer elektronisk lyd det siste året, noe som i og for seg kan være kult. Dette er dansbar og lett fordøyelig pop med mye elektronikk, stødig basstromme og et lett gjenkjennelig sound.
Dessverre for bandet, er ikke publikum veldig giret på dansing akkurat nå, så det blir for det meste å stå å se på. De gjør sin greie og de gjør det bra, men de makter aldri å få med seg folkene de spiller for. Bandets frontfigur Hayden Thorpe, prøver seg stadig vekk med skål, men selv ikke det fungerer. Kanskje det ser kulere ut hvis du skåler med øl, istedenfor rødvin i stettglass, Thorpe.
Det er ikke noe dårlig, det de gjør. Men det føles litt som om de starter noe som aldri kommer seg helt avgårde. Da blir det dessverre litt kjedelig.
Lulu James
Vi ser tre kvarter med Simple Minds, uten at det gir oss noe som helst, bortsett fra god lyd og bra lysshow. Bandet har hauger av gode låter, men frontmann Jim Kerr, fungerer ikke lenger. Så vi velger å konsentrere oss om litt mer relevante Lulu James, i Magic Mirrors.
Hun er i begynnelsen av tjueårene, men har allerede blitt kronet med tittelen «The New Diva of Soul». Det tar ikke lange tiden før vi konstaterer at det er en helt fortjent bemerkelse. Det er riktignok ikke gammel og tradisjonell soulmusikk som står på hovedmenyen, men en garnityr bestående av soul, elektronika og pop. Og det fungerer imponerende bra.
Dette er en artist som har en vanvittig bra stemme, stor energi og en enorm tilstedeværelse på scenen. Man merker at hun lever i musikken. Og det må også nevnes at James har en godt utviklet låtteft, sin unge alder til tross.
En perfekt avslutning med en solfylt festivaldag.
Alle foto: Oddbjørn Steffensen.
