Tiden kom i går klokken 17, det folk hadde varmet opp for i fire dager med anarki og kaos i campene. Årets korteste (men største) konsertdag på Roskilde lå for publikums føtter, deriblant to ganske så ulike, men prominente hip-hop-navn.

Earl Sweatshirt
Med 15 minutters forsinkelse, fikk OFWGKTA-medlem Earl Sweatshirt æren av å åpne Roskildes nye scene: Avalon. Og det var et svært spent publikum som hadde hopet seg opp inne i teltet for å fange denne begivenheten. 

Når man først tror at konserten er i gang, tar det likevel flere minutter på toppen av forsinkelsen, før en spinkel kar i rød t-skjorte spretter fram på scenen. Heldigvis har fyren energi til å opptre, og han rekker å lire av seg flere låter på kort tid. Det som bryter opp er riktignok at pausene mellom sangene, fylt med småprat og prøvende publikumsfrierier, bremser opp. Som resultat er det ikke alle som blir like gira. 

RF 14 - 1 photo IMG_7592_zpsebd61b4f.jpg

Det blir i det hele tatt en humpete opplevelse med dårlig gli, fra en kar jeg hadde forventet bedre showmanship fra. Fikk jeg hele opplevelsen? Nei, men jeg hadde nok gått likevel dersom jeg hadde vært i noen andres sko.

Anmeldelsen er basert på de første 25 minuttene av konserten





OutKast
Da Californias ørkenperle Coachella fikk være de første som huset gjenforeningsturneen til Big Boi og André 3000, var det et gledesfylt show, men inntrykket var at de ikke hadde øvd nok. De kløna seg litt til, der de stod foran x antall tusen amerikanere.

Øyeblikket Big Boi og André 3000 setter føttene sine på Orange Scene, er det åpenbart at dette er andre boller. De virker mer komfortable og kontrollerte, og er lettbeinte og smilende. Humøret deres smitter godt over på publikum, selv mange av de lenger bak. Maskineriet kjører på full guffe, og alle smittes av det utrolige humøret som resoneres fra scenen. Opptredenmessing er det lite å utsette på framførelsen til OutKast.

«Problemet» er at for de uinitierte foran scenen har både mye, men veldig lite å godte seg over. Ja, klart de framfører alle hitene deres, og de gjør det godt fordelt utover uten å spare alt kruttet til slutt. Ms. Jackson løfter hele atmosfæren, og en av forrige tiårs aller beste, Hey Ya gjør mildt sagt sin nytte også. På et 23-låters set blir det derimot tydelig at OutKast er et band som har altfor få hits, til det enorme potensiale og talentet de har. For det fenger masse, hver eneste låt. Jeg er bare ikke kjent med noe annet enn de aller største, og da blir det litt venting.

Men: Det er en personlig greie. Dette er noe annet enn klønete Coachella, som sparket i gang ryktene om et forfallent OutKast. Dette er utvilsomt noe jeg skal prioritere høyt å få sett i august på Øyafestivalen, og det burde du også.

Manglende fotorettigheter og dårlig plass er årsaken til mangelfulle bilder.