En mer utfyllende anmeldelse av Patti Smith her.

Matthew E. White
«Dette er jo fett!», overhører jeg fra en samtale mellom Matthew Whites andre og tredje låt. Den amerikanske misjonærsønnen er nok et ubeskrevet blad for de fleste, men etter en drøy halvtime i Magic Mirror-teltet, kan mye tyde på at han har skaffet seg femti-seksti nye fans.

I bagasjen har beskjeggede White andrealbumet Fresh Blood, en på sett og vis ganske neddempet skive. De nedpå låtene er dog skjøvet til side, for han har planer om å sette fyr på teltet. White, med bassist, gitarist og trommis, åpner med Vision, en vesentlig mer upbeat versjon enn på albumet. Og bergenspublikumet er allerede fascinerte av denne dresskledde kvartetten. Videre kommer Big Love og Fruit Trees, førstnevnte litt tam, mens sistnevnte låter flere hakk kulere på scenen enn i albumformatet.

White trives godt der han står. Opptil flere ganger trekker han på smilebåndet midt i en sang. Det er tydelig at han koser seg på scenen. Musikalsk er han også i det lekne hjørnet, der flere låter utvikler seg til fet gitar-impro. Høydepunktet er neste siste låt, Feeling Good is Good Enough. For det første starter det som en av hans tydeligste soullåter, som senere kulminerer i fet gitar-freestyling ispedd energisk perkusjon signert Alan Parker.

White kjører et gjennomgående godt nivå, med enkelte svake punkter. Han skulle nok gjerne holdt på litt lengre, for han ble bare bedre og bedre. Men i den halve timen White holdt på, manet han utvilsomt frem god stemning.



 photo matthew_zpsgas0uffd.jpg

First Aid Kit
”Oh the bitter winds are coming in, and I’m already missing the summer”, synger Klara Söderberg. Allerede fra første tone på steelgitaren, er publikum i ekstase. Ironisk nok er det vindstille og skyene har forduftet. Den lyseblå himmelen er likevel den perfekte ramme for høstlige Emmylou.

Men la oss gå en time tilbake. Söderbergsøstrene skal sparke i gang egen festivalsesongen foran en rimelig full plen på Bergenhus festning. Karismatiske Johanna på keys, mystiske og mer tilbaketrukne Klara på gitar. En i utgangspunktet stor scene for folkpopen som drives av det vokale. Det begynner litt forsiktig. Lions Roar fra debutskiva er først ut, før så Stay Gold og Master Pretender fra fjorårets album serveres. Fine låter, men det kjennes litt uforløst.

Og det var akkurat det det var. Enda et par låter inn i settet, skinner First Aid Kit. Det er mer fartsfylt, og det kler bandet godt. My Silver Lining utløser publikumsglede allerede fra første steelgitar-tone, og Johanna og Klara blir mer og mer lekne der de står. Country-tunge Heaven Knows tilføyer fint tempo. Deres tolkninger av Emmylou Harris’ Red Dirt Girl og Black Sabbaths War Pigs vitner om en moden duo, uredde for å tråkke i store fotspor. Sistnevnte, der Brighton-utsendte Melvin Duffy, som vanligvis trakterer steelgitaren med stø hånd, reiser seg for å spille el-gitar, er konsertens sorte får. Den er ikke perfeksjonert, men det rocker opp konserten.

Og når skyene så spres for alle vinder, og Emmylou helt oppskriftsmessig avslutter timen med svensk balsam for sjelen, kjennes det perfekt.



 photo klara_zps6cnpwbgx.jpg

Interpol
Så var det Interpol, da. Gitaristen presser frem et rolig peace-tegn i det han entrer scenen, og akkurat den entusiasmen er ganske illustrerende for konserten i sin helhet. Det er et autopilot-preg over hele seansen.

Fjorårets utgivelse, bandanagrammet El Pintor, var en nokså god plate. Albumet som helhet utmerket seg mer enn enkeltlåter, men det var uansett ganske ensformige greier. Og det samme kan vel sies om konserten. Anywhere, nummer to ut, rocker godt. Spesielt den bebrillede på trommer løfter låta et hakk.

Ingen skal beskylde Paul Banks for å bedrive falskt publikumsfrieri. Det er tydelig at han har lært seg å si ”takk” siden Rockefeller-visitten på onsdag, for mellom hver sang kommer et stakkato ”takk”. Og det står i stil til hvordan låtene fremføres. Det er mekanisk. Det virker som Banks og resten av gutta er her fordi de må, ikke fordi de vil. Take You One a Cruise og Everything is Wrong går for eksempel begge rette i glemmeboka. Det er god stemning blant fansen helt fremme ved scenen, men Interpol kommer ikke med et frieri til eventuelle nye fans. Tidvis byr det gjørmete gresset på mer utstråling.

Det amerikanske bandet er bedre mot siste halvdel. My Desire og Evil fungerer bedre enn resten. Men det sier egentlig mer om resten. Avsluttende All The Rage Back Home gjør litt opp. Det er det nærmeste bandet er allsang og unison headbanging. Derimot er det kule låtene unntakene heller enn regelen.



 photo Paul_zpsmrwsyuhs.jpg

Foto: Oddbjørn Steffensen.