Noe av det første som slår meg når jeg lytter til Palomino, det femte albumet til den svenske søsterduoen First Aid Kit er "dette har jeg hørt før." Ikke fordi det er uinspirerende eller uoriginalt, men fordi det vekker en nostalgisk følelse av gjenkjennelse i meg som lytter. Kanskje ikke så rart, med tanke på at albumet har blitt definert som en hyllest til klassisk rock. Men den hyller mer enn det også.

First Aid Kit har alltid hatt en kjærlighet for americana, country og folk musikk, da særlig fra USA. I deres nyeste album får kjærligheten for musikken og landskapene de inspireres av springe fritt, ikke så ulikt en galopperende Palomino hest, som albumet tar sitt navn fra.

I sangen Wild Horses II refereres det til The Rolling Stones så vel som countryartisten Gram Parsons. Sistnevnte er tatovert på yngste søster Klara sin høyre arm. Sangen er en beretning om en "break-up roadtrip" gjennom statene og inneholder et klassisk roadtrip inventar, nemlig den obligatoriske overnattingen på et motel med "paper-thin walls, and floral linens and a bible in the drawer." I A Feeling That Never Came får imidlertid den elektriske gitaren og taktfast tromming lytteren til å minnes klassisk 70 og 80 talls rock.

Jeg er enig med The Guardian når de sier at Palomino er et betydelig mer optimistisk og jovialt album enn duoen sine tidligere verk, da særlig sammenlignet med det forrige albumet Ruins (2018) som er et "break-up"-album. Optimismen som er å spore i store deler av Palomino gjenspeiler muligens modenheten og roen som virker å ha lagt seg over søstrene sine privatliv. Siden Ruins har eldste søster Johanna fått en datter, og Klara har giftet seg. Tilfredshet kan spores i de mange oppløftende melodiene på albumet, så vel som i mye av teksten. "I wanna love you like nobody's ever loved you. I want you to be the last one I ever love," synger de i The Last One. En hyllest til kjærligheten med andre ord.

Selv om de mer melankolske og mørke undertonene som har preget mye av bandet sine tidligere utgivelser er mindre til stede i Palomino, har også dette nyeste albumet et umiskjennelig preg av First Aid Kit. Man hører det i den akustiske gitaren sin standhaftige tilstedeværelse, både i form av rungende akkorder som i Turning Onto You og i den flytende og bedagelige fingerplukkingen som kan høres i flere av låtene. Man hører det i det drømmeaktige og svevende lyduniverset, som i 29 Palms Highway. Og man hører det i de harmoniske vokalene som har vært en gjenganger helt fra First Aid Kit sin unnfangelse, og som kan høres i åpningen til Angel.

I Angel og Out of My Head som er skiven sine to første låter, skinner tidligere versjoner av First Aid Kit sterkere igjennom. Her utspiller mørkere og mer sjelsøkende undertoner seg, som gjenspeiler den eksistensielle uroen som har preget mye av First Aid Kit sitt tidligere tekstunivers. "Stuck inside my dreaming, falling behind, running on low, does it matter now?" Synger de i Out of My Head.

Men for det meste ser First Aid Kit ut til å møte oss med et mer oppløftende musikalsk univers enn tidligere med Palomino. Her hyller de musikken og artistene de selv elsker, samtidig som de er nyskapende og umiskjennelig seg selv.