Calexico
På slaget 19:30 står de syv karene på scenen. De syv karene og en hel haug med instrumenter. Her er trekkspill og rytmeegg, cello og trompeter. Det er vanskelig å sette skikkelig ord på musikken de spiller, men det kan sies å være en jovial sammensmelting av americana, country, mariachi og TexMex. La oss kalle det country-meksikansk.
Det er de meksikanskpregede lydbildene som er bandets kuleste element. Falling From the Sky er lun og fin sommerlåt, og tilføyes en ekstra dimensjon med trompetinnslaget. Trompeten er for øvrig et gjennomgående element. Cumbia de Donde er en herlig TexMex-låt der det er trompeten som bærer lydbildet.
Vokalist Joey Burns er eksentrisk som få, og sprer glede til publikum så vel som til resten av bandet. Jairo Zavala på el-gitar er òg blant bandets sterkeste kort, og tilføyer alltid en brodd som løfter låtene til et passe rocka nivå. Ellers trakterer John Convertino både keys, gitar og trekkspill med glans.
Konsertens midtparti, med blant annet Tapping on the Line og Bullets & Rockets, begge fra nyutgitte Edge of the Sun, er et hvileskjær, kall det en siesta, i den ellers så energiske konserten. Det er de streiteste låtene på setlista, og slår fast at det ikke er den normative poprocken som er Calexicos lodd i livet. For det er variasjonen som er deres forse. Fra støvete lydbilder som kunne sklidd rett inn i eastwoodsk western, til spennende orkestrerte låter med trekkspill og kastanjetter i spissen.
Avsluttende Guero Canelo er også blant konsertens høydepunkter. Det vokale samspillet mellom Burns og bandets to meksikanske representanter er et trivelig element. Låta utvikler seg etter hvert til leken el-gitar-impro fra Zavala. På sitt livligste er det Arizona-baserte syvmannsbandet en eneste stor fiesta.
Bastille
Den britiske kvartetten (for anledningen en kvintett) kan ikke sies å ha fylt noe musikalsk tomrom da de dukket opp på radaren for to års tid siden, men de har likevel blitt trykket til bryst fra alle verdens kriker og kroker.
Det er de store stadioner denne musikken er skapt for, så Plenen fungerer bra. Things We Lost in The Fire åpner ballet, og det låter fett nok. Det er ikke intrikate lydbilder, men enkle rytmer det er lett å trampe takten til
Jevnt over slukes dog de perkusjonspregede lydbildene litt, og sammen med den tidvis altfor repetitive ooh-ingen (Bad Blood og nye Hanging), har det en tendens til å bli litt anmassende.
Bandet, med vokalist Dan Smith i bresjen, har fansen i sin hule hånd. Smith kunne nok sagt han manglet den høyre skoen, og en haug sko hadde rast mot scenen. Når han for eksempel, helt oppskriftsmessig, sier «takk» mellom et par av låtene, er det tilsynelatende det største (etter å ta på Smith, selvfølgelig) som kunne ha skjedd. Og å ta på Smith, vel det får de muligheten til når han halvveis ut i settet vandrer gjennom publikum mens han gauler fram om hullet i hans sjel i hiten Flaws.
De spiller også noen nye låter. The Driver, som Smith sier er inspirert av filmen Drive, blant 2010-tallets aller beste filmer i min bok, er blant det nye materialet. Hva de har blitt inspirert av, er dog ikke godt å si, for undertegnede kan verken spore drypp av Nightcall eller A Real Hero. Eller resten av soundtracket, for den saks skyld. The Draw er annerledes, og kulminerer med et kult, rocka lydbilde mot slutten, men ellers markerer ikke resten av de nye låtene seg nevneverdig. Revolusjonen lar vente på seg.
Avslutningsvis setter monsterhitene Of the Night og Pompeii utropstegn heller enn punktum, for her er stemningen elektrisk. Det er stemningen som i så fall er det minneverdige ved kvelden, for musikalsk får glemmeboken seg en ny signering. Men menighet av en fanskare bandet kan sies å ha, elsket konserten. Og det var kanskje dét som var Bastilles oppdrag for kvelden.
Ben Howard
I motsetning til landsmennene i Bastille, fokuserer Ben Howard på det helstøpte album fremfor den (jeg vil ikke si enkle, men i hvert fall simplere) hitparaden. Likevel har han helt klart sine listeplasseringer.
Det er de tre åpningslåtene fra andrealbumet, I Forget Where We Were, som åpner konserten. Den umiskjennelige vokalen, gitarklimpringen, de svevende lydbildene. Det første som slår meg er hvor albumslik vokalen låter. Det drukner av og til i Chris Bonds hardtslående perkusjonen, men ellers leverer fløyelsstemmen også live. Small Things er med sine skarpe kanter og suggererende lydbilde en av hans kuleste låter. Rivers In Your Mouth, med sin lekne gitarføring, ispedd India Bournes nennsomme, men passende cellodrypp, er kul nok i seg selv, men utvides her, ytterligere enn det gjør på plata, til et nydelig orkestrert samspill de seks musikerne i mellom. En frisk start.
Howard er en mann av få ord. Foruten noen obligatoriske takk innimellom sangene, samt den like obligatoriske bandpresentasjonen, er briten stum som en østers. Likevel føles det ikke utakknemlig, heller virker har bare som en innesluttet type. Heldigvis lar han musikken snakker for seg. Selv om heller ikke den er livsbejaende og ekstrovert.
For det er introverte greier Howard driver med. På tross av at han spiller den siste konserten denne fredagskvelden, er det ikke bekmørkt på Bergenhus festning. Mørket senker seg mer og mer utover konserten, og det passer musikken fint, men jeg innbiller meg at den hadde kommet til sitt fulle i stummende mørke. Uten at Howard er å laste for dette, har vi kanskje å gjøre med en stor artist på en litt for stor scene. Det hadde sikkert konserten vært enda vakrere på Plenens lillebror, Bastionen. Eller om det gjørmegrønne gresset hadde vært stappet med festivalgjengere. Lyssettingen er det lite å utsette på, den fungerer fint sammen med musikken.
Men tidvis er jo dette så inderlig vakkert. Tittelsporet fra andrealbumet er, med strykerinnslag og drivende gode el-gitarer, blant høydepunktene. Og avslutningen er det lite å utsette på. Innledningsvis beveger End of the Affair seg like saktegående og estetisk fremover som røyken på sceneskjermen, med en for øyeblikket sittende Howard. Langsomt driver den fremover, og jobber seg oppover mot taktskiftet. Når det så plutselig inntreffer, skinner trommer og bass i skjønn forening, hele tiden ispedd gjennomtenkte cellostryk. En nærmest kaotisk avslutning, i hvert fall for en sindig herremann som Ben Howard.
Foto: Oddbjørn Steffensen.
