Det tar ikke lang tid før balsamen ser ut til å gjøre seg gjeldende og Schau svetter, gnir, vrir og spretter seg igjennom den ene sangen Are You With Him Now etter den andre Anything You Don’t Regret og benytter samtidig enhver anledning til skamløst publikumsfrieri. Schau er jo for en gammel sirkushest å regne og tar ikke en eneste krone (eventuelt gulrot) for å bruke alle triksene i boken, men så skal han ha for at det fungerer som tusan også.
The Dogs leker "Finn Vokalisten"
Publikum blir surfet på, første rad får frastjålet diverse hodeplagg, noen får slikket ned mobilen sin og en ekstra (u)heldig fotograf må bevitne at kameraet blir brukt til å knipse ned i buksene til en veldig fornøyd Schau. Og apropos, The Dogs er et av få band som har innsett verdien av fotografer på konsert og har gitt beskjed om at det er fritt frem hele kvelden. John Dees vakter kan for en gang skyld ta seg en bolle med god samvittighet.
Setlista begynner å bli ganske så spekket med godsaker etter 4 år med like mange utgivelser, og inneholdt det meste man kan ønske seg. Både G.U.I.L.T.Y, Stay Away From Her, og I Don’t Wanna fungerer glitrende. Mortal Tradgedy blir litt slapp i forhold, men her snakker vi pirk. Bandet avslutter ekstranummeret med Turbo-låta Armed And Fairly Well Equipped, og gjør Turbo-kidsa, som har fått lov å komme en tur på scenen, ekstra blide.
Det er alltid en glede å se The Dogs spille. De utstråler så mye deilig energi og hyggelige vibber at man omtrent får lyst til å stoppe dem ut og bruke dem som sofaputer. Ikke klarer man å bli lei heller for de kommer jo med nytt låtmateriale hvert eneste år. Hurra!
Det blir 8/10 i dag fordi jeg så dem på John Dee i fjor og da var de faktisk to hakk vassere. Kan være balsamen må fornyes.
Pe.ess
Oppvarmingsbandet For The Love Of Ivy fortjener også hederlig omtale etter å ha varmet opp publikum med masse fete The Cramps covere (kan da aldri bli feil!). Vokalisten kunne vært Lux’ sønn; trommisen, som kun får lov til å bruke en tromme, ser ut som han er hentet fra kjelleren til Poison Ivy (les: iført lærmaske, skinnvest og truse), og gitaristen… vel, han er sikkert ond på innsiden. Uhøytidelig og sjeldent i Norge, og absolutt verdt å komme tidlig på konsert for.
Foto: Therese C. Wangberg
