The Dogs

Etter eget sigende driter The Dogs visstnok i hva du og jeg synes om Starvation. Slik sett kunne jeg satt et dovent punktum etter den seks ord lange ingressen. Om det bare ikke hadde vært for at det ellevte albumet fra et av landets mest produktive band fortjener litt bedre enn som så.

Så jeg subber bort til kjøleskapet, jekker kveldens første flaske godt, og setter meg godt til rette i mannegrotta med pils, penn, papir og plate. Her skal der anmeldes. På ordentlig vis.

«Enda en skive» er for øvrig låtskriver og vokalist Kristopher Schau sin egen oppsummering av Starvation. Treffende nok, for 11 album på like mange år er jo en omtrent like heftig lanseringstakt som det de mest produktive dansebandene greier å klemme ut av seg. Men i motsetning til mangt et dansebandalbum, som i beste fall ofte kan beskrives som «enda en skive» - og ikke noe mer enn det, er Starvation rett og slett enda en jækla fet skive fra et jækla ålreit band som du beint fram bør kjøpe.

Plata er riktig nok et halvår forsinket i forhold til den årvisse første mandag i det nye året-releasen, men det får vi tåle selv om vi også denne gangen kunne ønsket oss litt tom vinyl for å døyve smerten i ventetiden (den som vet den vet).

Det er beundringsverdig å holde en så jevnt over god kvalitet over så mange album. Og det er beundringsverdig å greie å tviholde så til de grader på egen stil, uten å skli ut og havne i fornyelsesfella.

Heller ikke Starvation byr på mye nytt i forhold til de foregående utgivelsene. Og bra er det. For både du og jeg vet så inderlig godt hva vi vil ha når vi setter på ei plate med The Dogs: energisk, rufsete rett fram-rock. Halvmørke, småskitne tekster. Ti låter. Pitch uperfekt. Pils perfekt. Og det er akkurat det vi får på dette albumet også. Hverken mer eller mindre.

Eller...

For litt ut i lytterunde nummer to, men fremdeles bare en tredjedel ned i flaska jeg henta fra kjøleskapet litt tidligere i kveld, slår det meg at noe er nytt. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men på meg virker som det er tatt noen produksjonsmessige grep som løfter plata et par hakk fra det jeg har hørt før. Litt mer raffinert i form av velplasserte musikalske krydder – uten at det har tatt knekken på råskapen i låtene og uttrykket. Tvert om høres Starvation ørlitegrann mer vital ut enn i både El Verdugo og flere av de andre tidligere utgivelsene. Og bandet høres både tightere og sultnere ut enn de noen gang har gjort. Dette må da love godt for de mange som får oppleve bandet live ut over sommeren og høsten?

Jeg har nevnt at jevn kvalitet og få overraskelser er det jeg forventer fra The Dogs. Slik sett skulle en tro at det er klin umulig å trekke fram noen låter som skiller seg ut, men for meg er Fuses Are Shorter en låt som i seg selv greier å løfte Starvation opptil flere hakk. Tre minutter med pur glede for en rocker.

Useless But Still Mine fortjener også å trekkes fram. En trivelig sak med tydelige nikk til Nick Cave and the Bad Seeds og Madrugada. Eller: Kristopher Schau høres jo strengt tatt ut som noe som kunne vært et resultat av et tvilsomt laboratorieeksperiment der en hadde prøvd å krysse Sivert Høyem og Nick Cave. Og hvis du skulle være i tvil: dette er et kompliment.

Every Pain Needs A Name er også en særdeles velkomponert (jepp, jeg mener faktisk «velkomponert») seig og herlig rufsete sak. Og du verden så fint bandet bygger opp låta mot og gjennom refrenget, for så å ta det helt ned igjen fram til nytt vers.

Jeg tråkker bestemt og lettbeint bort til kjøleskapet, henter ei ny flaske godt og utbringer en skål for hardt arbeid og en konservativ tilnærming til det å lage heftige rockeskiver. Dette er knallbra, og må belønnes med temmelig mange plekter-poeng. Jeg holder igjen et par stykker til seinere. Litt fordi tre innertiere av noen låter ikke er tilstrekkelig for å gi full pott. Og litt for å ha noe å gå på når neste plate kommer. For jeg er skråsikker på at det kommer både mer og bedre fra The Dogs.