Om noen hadde fortalt meg for tjue år siden at det skulle være Kristopher Schau som skulle være enigmatisk frontfigur i et band som spiller for utsolgte scener rundt om i Norge i 2022 hadde jeg ledd høyt. Vi som vokste opp med Gartnerlosjen og XL på P3 har utvilsomt fått jokeren i The Dogs. Med et tosifret antall utgivelser (og minst en listetopp i året), flere utmerkelser, og en enorm tilstedeværelse på den norske musikkscenen, er The Dogs uten tvil blitt store. Og det er ikke uten grunn.



El Verdugo, det tiende studioalbumet i rekken, er spekket med nydelige spor, som utmerker seg både på tekst og lyd. Schaus inkoherente, men dramatiske mumle-brøle-synging som har vært komisk og underholdende i alle andre sammenhenger, fungerer strålende opp mot et tungt og knallhardt rocka backdrop av musikk. Han blir som en slags ond forkynner i Where the Man Beast Crawls, en rolle han bare viderefører gjennom plata.

LES OGSÅ: Topp 5 med Kristopher Schau

Alt er ekstremt gjennomført, både musikalsk og på produsentsiden. De har fått med seg Chips K, som blant annet har Millencolin i stallen. Den dagsaktuelle Doomsday Prepper svinger det av, i motsetning til And Pain Said Nothing som er like rask, men mere dyster. Alle står utvilsomt oppreist i Schaus sakrale rom og synger med til Sanity is history og går sakte ut i verden igjen etter endt preken til The Story of Who I Used to be.



Det som gjør El Verdugo så utrolig bra må kunne sies å være det musikalske mangfoldet de har klart å pakke inn i en plate. Som alt annet bra som har kommet ut hittil i vinter, ligger det et løfte i musikken til The Dogs. En optimisme, et fremtidspek, om at her skal det danses og brøles. Slike løfter er medisinen verden trenger, akkurat nå. Kullsvart og dystert, men allikevel så oppløftende og positivt, et sound bandet behersker fullt ut. Umiddelbar favoritt er Scars Are Just Memory, men her kan man ikke gjøre forskjell, alle spor er så gode at de vil spilles igjen, og igjen.