Foto: Oddbjørn Steffensen

Britiske Wolf Alice er har vært et band som det har gått gjetord om i britisk musikkbransje i et par år nå, og debuten My Love is Cool som kom i fjor ble sluppet på det stadig suksessrike labelet Dirty Hit (mest kjent for å ha løftet fram the 1975) til god kritikk. Torsdag kveld spilte de på Bergenfest.

Firemannsbandet er frontet av karismatiske Ellie Roswell, som tilsynelatende er i storform denne ettermiddagen. Gjengen leverer et energisk show med referanser til både Grunge a la Nirvana og pop-punk a la tidlig Green Day, og Roswell står midt i det med plenty av bein i nesa og en herlig punk-framtoning som vekker assosiasjoner til storheter som Patti Smith og Kurt Cobain. Wolf Alice sin største styrke ligger i den særegne energien de oppnår kollektivt, og det man får oppleve på denne torsdags kvelden er intet unntak. Kvartetten er imponerende samspilt og tight, og leker seg gjennom settet med gode porsjoner av både entusiasme og rutine uten at det blir for polert heller. Settet kunne mulig vært hakket mer variert, men gruppa har tross alt bare en fullengder å bygge det fra.

Rytmeseksjonen i Wolf Alice har knekt koden hva angår et vellykket pønkekomp; enkelt men suggerende og intenst. Der noen av låtene til tider blir smått masete limer dette helheten sammen. Roswell drukner til tider litt i lydbildet, men dette løser seg etterhvert ut i konserten. Alt i alt leverte Wolf Alice et sett med mye energi og utstråling; et friskt tilskudd til Bergenfest' varierte line-up.