Hva passer vel bedre etter 20 år som band, enn å takke for seg med en gigantisk musikalsk infernalsk blow out? På Rockefeller spilte de låter fra fantastiske ”One Of Us Is The Killer” (2013) samt siste-skiva Dissocation (2016) + andre høydepunktene fra DEPs 6 album. Den svært dedikerte menigheten fikk som sedvanlig så hatten passet. Matchcore, progmetall eller eksperimentell metall. Samma det.

Det er så sykt teknisk, hardt og melodiøst. Innimellom er det som om kvintetten spiller hver sin konsert for så å møtes et eller annet sted på midten. Det hoppes av og på scenen. På låt én er gitarist Ben Weinman ute og crowdsurfer. Selvsagt er han det. Energien og stroben som går non-stopp kjemper om oppmerksomheten. Ingenting for epilepsi-utsatte dette. Slik har det alltid vært med DEP. De er på rømmen og har dårlig tid. Men altså, intet mer å rømme for for ”Verdens beste liveband”.

Vi vil helt klart savne dem – takk & farvel!