Foto: Tommy Lund-Pettersen



Den desiderte headlineren på Slottsfjell er The Prodigys første konsert i Tønsberg og den første i Norge på flere. Et band i storform har hele Kongescenen i sin hule hånd fra første tone.

Det hjelper litt å starte med killer-låta Breathe om de skal få med hele amfiet fra starten. Maxim og Keith Flint løper rundt og shower for publikum og fotografer mens de synger intenst, nesten snerrende. Andresingelen fra deres mest populære plate Fat Of The Land er en perfekt åpningslåt. De noe svakere, men like intense Nasty og Wild Frontier blir også godt mottatt. Det er fullstendig galskap med moshpit-tendenser i starten av konserten. Galskapen blir ikke mindre av allsangfavoritten Omen

Firestarter er lyden av min russetid, men går tydeligvis hjem også hos yngre publikum. Galskapen foran scenen når sin toppunkt her. En oppildnende og intens Keith Flint hjelper til å skape liv. Dessverre er ikke alle deres nyere låter av samme kvalitet som bangerne fra 90-tallet. Stemningen daler litt med Friend Is My Enemy uten at det blir spesielt rolig av den grunn. Et par mindre interessante låter følger, før Voodoo People får opp stemningen litt. Før låta oppildner Flint publikum med en preken med fuck i annethvert ord. Det er litt i overkant fra en fyr som er nærmere pensjonist enn fjortis. Sangen blir oppstykket av at begge vokalistene tidvis er mer opptatt av å hoie enn å synge. Det slutter de heldigvis med på Ibiza.

Invaders Must Die er kveldens bunnpunkt. Den er bråkete og stillestående. En haug med ulyder som ikke fører sangen noen sted, blir bare plagsomt. Plagsom er også bassen på Smack My Bitch Up. Den rumler i mellomgulvet og danner mye av basisen til publikumsfavoritten. Nå blir det igjen galskap foran scenen. Selv Musikknyheters utskremte klarer ikke å la være å danse. Sangen er en heseblesende og voldsom avslutning på hovedsettet. De kommer på igjen etter kort tid og gjør en rapversjon av Their Law. Bandet er lekne og sprelske, det samme er publikum. De avslutter med en intetsigende låt jeg ikke kjenner igjen. Det er litt trist å avslutte så dårlig når de har så mange andre, gode, låter å ta av. Hvor blei det av Poison, for eksempel?