Foto: Øivind Svendsen


Etter oppvarming fra Marika Hackman og en halvtimes pause, kommer Alt-J presis inn på scenen foran et utsolgt Sentrum Scene og starter rolig med den gromme Deadcrush, hentet fra fjorårets Relaxer. Det låter massivt med den drivende mørke synthen, seige beaten og herlig vokal. Mye lyd fra kun tre mennesker. Andre låt, Fitzpleasure, er allerede vanskelig å høre teksten på når man hører den på plata, men her er det som om vokalist Joe Newman synger et helt annet språk enn engelsk. Men ettersom låta og vokalprestasjonene er upåklagelige gjør det ingenting, akkurat som når Sigur Rós benytter seg av sitt oppdiktete vonlenska-språk.

Det går kjapt mellom låtene, og de mutte britene sier lite. Det er musikken som er i fokus, og man kan føle den på kroppen. Publikum vogger fram og tilbake, som seg hør og bør på en Alt-J-konsert. Gjennom store deler av konserten virker Alt-J litt fraværende og fremførelsene går litt på automatikk. Det er et stort og detaljrikt lydbilde på platene som de på en eller annen måte må oversette til en konsertsituasjon. Ikke alle låtene klarer helt den overgangen, blant annet en roligere versjon av Tessellate har mistet helt edgen.

Gjennom første del av konserten er spenningskurven nokså flat, men publikum virker entusiastisk. Likevel føles det som at Alt-J hadde hatt store fordeler av å være på en festival, hvor folk kan sitte på gresset og slappe mer av sammen med den deilige musikken powertrioen serverer gjennom hele kvelden. Det har begynt å ta seg opp etter Every Other Freckle, men jubelen tar virkelig av når den lystige melodien til Dissolve Me spiller, og bandet får publikum til å rekke hendene i været mot slutten. Med Pleader som mellomspill går de over til en flott fremførelse av Taro, hvor mange i publikum danser under det fengende riffet. En av høydepunktene fra hele konserten, sammen med neste låt Left Hand Free, hvor gitaren er rå og rocka og får fremførelsen til å virke mer spontan. Publikum er med på sang og klapp.

Bandet går av scenen, men publikum bokstavelig talt tramper så bygget rister, før de endelig kommer tilbake og spiller tre låter. De avslutter med fantastiske Breezeblocks etter den The Doors-lignende 3WW. Det var definitivt verdt å vente på Breezeblocks, som topper de tidligere høydepunktene. «Ready?», spør bandet. Det er vi, og synger «please don’t go, please don’t go, I love you so, I love you so». Et flott øyeblikk som ender brått når man innser at konserten nå er ferdig, men stemningen får bli med hjem.