Dropkick Murphys i Oslo Spektrum

Foto: Alex Hoel

Nok en gang besøker de irsk-amerikanske folkepunkerne i Dropkick Murphys Norge, og denne gangen er besøket oppgradert til Oslo Spektrum. Med seg på turneen har de Flogging Molly, som i likhet med dem selv har holdt festen gående i over 20 år. Og fest, det kan de. Fra Flogging Molly drar i gang The Hand of John L. Sullivan, til Dropkick Murphys avslutter med Until the Next Time er det fullstendig kaos på gulvet.

Flogging Molly åpner riktignok med litt dårlig lyd, men dette rettes fort. Enkelte spor, som Drunken Lullabies, Tobacco Island og avslutningslåta Seven Deadly Sins får definitivt mer fart i publikum enn andre, men dette sier mer om hvor sterke disse låtene er enn noe annet. Med Riverdance, allsang og sterkt låtmateriale er dette support av høy klasse.

Når Dropkick Murphys entrer scenen en liten halvtime senere med Sinéad O’Connors The Foggy Dew som introspor, er stemningen til å ta og føle på. Teppet droppes til The Lonesome Boatman, åpningssporet fra deres nyeste plate 11 Short Stories of Pain and Glory, og bandet står godt plassert på en stor plattform som de utnytter godt gjennom hele konserten. Når klassikeren The State of Massachusetts så følger opp, er det ikke rart når Spektrum eksploderer. Ølglassene fyker, og moshpitene ser fryktelig innbydende ut. Vokalist Al Barr har stålkontroll på publikum, og synger og roper som om han aldri har gjort annet.

Det lille som var av lydtrøbbel under Flogging Molly er glemt for lengst, og alt av produksjon, fra band til lyd og lys sitter som et skudd. Filmen på bakteppet går riktignok i svart i et par minutter underveis, noe som er litt irriterende, men det påvirker hverken bandet eller det dansende publikum.

Jeg tar meg selv å tenke at nå må det vel roe seg ned snart, men så kjøres det på med Johnny I Hardly Knew Ya, en helt ypperlig live-låt, som får hele bygget til å riste. Når vi så kommer til refrenget i Rose Tattoo, føles publikum mer som et kor enn noe annet. Videre får vi høre at The International Clash Day nylig har passert, og som de gode punkrockerne de er hyller de legendene med en coverversjon av I Fought the Law. Godt fremført sådan.

Den gode stemningen får seg en liten trøkk i det deres versjon av You’ll Never Walk Alone runger ut av høyttalerne, til et bakteppe fullt av Liverpoolmotiver. Fotballen polariserer, og det som var lett buing under låten ble til en ordentlig pipekonsert ved låtens slutt. Litt urettferdig med tanke på at låten passer som hånd i hanske rent lyrisk med hva Dropkick Murphys står for, men det er også ganske morsomt at det kan provosere så mye. Liverpool FC har et solid følge her til lands, men det virker som mostanderfansen var overrepresentert her i kveld.

Stemningen tok seg dog raskt opp igjen, og etter et par gode, men litt anonyme spor, får vi en ny eksplosjon foran scenen når I’m Shipping Up To Boston endelig spilles. Dette blir kveldens angivelig siste låt, før den uunngåelige encoren. The Boys are Back og Until the Next Time avslutter en forrykende forestilling, og når danserne på gulvet får lov komme opp på scenen, i vanlig Dropkick Murphys-stil, er det nok få som ikke drar hjem med en svært god følelse.

Både Flogging Molly og Dropkick Murphys oser rutine og spilleglede, og det smitter vanvittig godt over på publikum. Det aller meste klaffet i kveld, med unntak av et par irritasjonsmomenter. Det å spille en god punkkonsert på en såpass stor scene er ingen lett jobb, men Dropkick Murphys utfører den med glans. Det er ærlig talt vanskelig å se hvem som gjør den bedre.