Foto: Willy Larsen

Oslos gater var fylt av folk med svarte t-skjorter med pistoler og roser på flere timer i forkant av konserten. Forventningen var stor da store og små sakte, men sikkert fylte opp Valle Hovin for å se familiebandet Guns N’ Roses. Oppvarmingen bestod av Tyler Bryant and the Shakedown, Ghost og steikende sol.

Musikken stopper og harry animasjon av en velutrustet tanks som skyter zombier starter. Publikum jubler, men animasjonen fortsetter til det uutholdelige og blir til verdens mest høylytte skjermsparer. På dette tidspunktet har mange allerede ventet i tre timer eller mer. Derfor er gleden stor når bandet endelig setter i gang med It’s So Easy, fulgt tett av Mr. Brownstone. Begge hentet fra bandets legendariske Appetite For Destruction. Bandet kan fortsatt spille, men lyden ødelegger mye. Vokalen til Axl ligger begravd i den rotete miksen. Dette problemet fortsetter gjennom konserten og ødelegger mye, selv om det bedrer seg litt mot slutten, men da er det for sent, og klassikere som Welcome to the Jungle, Estranged og You Could Be Mine får lide av det.

Foto: Willy Larsen

Tre timer med Guns N’ Roses i tillegg blir vel mye av det gode på den harde asfalten på Valle Hovin i den brennhete varmen. i hvert fall om man i tillegg har stått et par ekstra timer for å få med seg Tyler Bryant og Ghost. Det er en del dødtid mellom de store låtene som publikum tar av på. Det virker helt unødvendig med Chinese Democracy, This I Love og en instrumental-cover av Wish You Were Here, for å nevne noen. Det er låtene fra Appetite for Destruction og Greatest Hits som publikum, ganske forventet, virkelig er med på. De er som espresso-shots som plutselig får publikum ut av dvalen. Et par av høydepunktene må være Rocket Queen, Knockin’ on Heaven’s Door og Sweet Child O’ Mine. Man kan heller ikke unngå å nevne bassist Duff McKagan sin opptreden som bandfrontmann, hvor han spiller to coverlåter fra "The Spaghetti Incident?". Først Johnny Thunders-låta You Can’t Put Your Arms Around A Memory, som han spiller med den same ømheten som Thunders selv gjorde. Han fullfører den ikke, som er synd, men det blir tilgitt når han leverer en pulserende og energisk versjon av Misfits’ Attitude.

Under ekstranummeret er det Patience som er først ut, hvor de heldigvis hadde god lyd. Tidligere under Civil War hørtes det ut som trommeslager Frank Ferrer spilte på bøtter. De hopper videre til Madagascar, og allerede hadde en del folk begynt å gå. Det er bare Paradise City som gjenstår nå, men i stedet spiller de The Seeker av The Who, en låt som kler dem, men etter så mange timer begynner man å kjenne seg igjen når Axl synger «I won’t get what i’m after, ‘till the day I die» i vente på Paradise City. Heldigvis klaffer alt når de endelig spiller den, og mens det regner konfetti er det et resignert Valle Hovin som hopper og synger med, kanskje med et lite håp om at konserten endelig er over.