Han fortalte at han spilte for ti personer på Buckleys i 2011, da han kalte seg Israel Nash Gripka. Selv så jeg en glimrende konsert med ham på et fullt Mono i 2015. Og i år fylte han John Dee!

Kompet av fire dyktige musikere hvorav tre koret flott, holdt han en intens konsert med de beste låtene fra sine fire siste album. Særlig imponerte Eric Swanson, som vekslet mellom steelgitar og keyboards, og sologitaristen bidro med fine detaljer som krydret lydbildet. Det var en nytelse å høre vibratoen hans på SpiritFalls, som var en av hele sju låter fra det nye albumet Lifted. Tre av dem åpnet konserten.

Vi fikk en stilig start. Bandet liksom stemte instrumentene til de fant en groove og kjørte i gang med Rolling On. Vokalen var noe overstyrt, men bedre på Lucky Ones. Et enda større høydepunkt var Sweet Springs, som Nash fortalte at var inspirert av den vakre naturen der han bor i bygda Dripping Springs, Texas. Ellers sa han lite. Kanskje for å spare den lyse, sterke stemmen sin.

Den fengende countrylåta Rexanimarum fra 2013 har ei fascinerende tekst som begynner med "I was headed to the show/Goin' uptown to the Apollo/Get me a glimpse of ol' Jimmy Brown/Someone told me that he had just died". Poesi! Ellers likte jeg veldig godt Goodbye Ghost (2011) og den nye Northwest Stars (Out Of Tacoma).

Looking Glass (2018) hadde trompet i lydbildet, men ingen trompetist var å se! Her spilte Nash kassegitar, mens Swanson sto og spilte elgitar. Han duellerte med sologitaristen på Mansions, som var siste sang før ekstranumrene Ohio (Crosby, Stills, Nash & Youngs antivoldssang fra 1970) og hans egen episke ballade Rain Plans, komplett med flere gitarsoloer.

Israel Nashs gamle låter er noe ensformige, så konserten var på sitt beste da han spilte fra den nye plata. Men han og bandet ga alt og viste stor spilleglede. Dette var gospelinfluert americana og hippierock på sitt beste!

Foto: Julia Marie Naglestad