Foto: Terje Dokken
Rival Sons sitt sjette album er ute, og da er det selvsagt dags for nytt besøk i Norge for California-kvartetten som har noen og tredve konserter bak seg her på berget etter hvert.
Årets Feral Roots er et Rival Sons enda mer ut i bredden, og derfor ble søndagens konsert på Sentrum Scene det også. Mer akustiske elementer, og noen skikkelig ned-på låter med Jay Buchanan på kassegitar. Langt på vei, så har faktisk Rival Sons begått sin Led Zeppelin III her.
Og i en konsert med hele ni låter fra det siste albumet, så bør det også fungere optimalt for at konserten skal fungere i sin helhet.
Men vi starter på toppen. For i starten var det høyoktan-rock slik vi er vant til fra den kanten. Hele konserten startet med en tromme-rulle, så var våre menn i gang med Back In The Woods, og senere den tilbakelente og riffsterke Sugar On The Bone. Låten som gjorde at rockefansen åpnet ørene for bandet på ordentlig tilbake i 2011 ble første tur bakover i katalogen; nemlig Pressure And Time.
Electric Man er også en god gammel favoritt etter hvert, og den mektige Too Bad var også med på å løfte konsertens første 20 minutter dit vi vet at en Rival Sons-konsert som oftest er. Men i det andreetappen startet, så startet det også å klabbe seg litt for våre venner.
Jordan er en praktfull låt, men ble hakket for pretensiøst fremført på Sentrum Scene denne kvelden med Buchanan i knestående i innledningen, sart og sår som aldri før, og en outro som bare ikke ville tone ut.
Senere måtte vi også konstatere at albumets tittelspor Feral Roots fungerer hakket bedre på plate, selv om Rival Sons skal ha for å importere litt andre elementer i sine liveshows med Jay Buchanan på akustisk gitar og Scott Holiday på doubleneck-gitar (apropos Led Zeppelin).
På Imperial Joy savnet vi også det såre koret i refrenget, selv om låten i seg selv ble en opptur etter det litt døsige tospannet Face Of Light/Sacred Tongue fra henholdsvis Pressure And Time og den noget mer ukjente Rival Sons EP fra 2010. Denne anmelderen savnet også en av de beste låtene fra Feral Roots, Look Away, som nå er blitt byttet ut med den litt mer trauste All Directions, nok en gang med Buchanan på akustisk.
Rival Sons fremste våpen har også vært Buchanans fantastiske stemme, og selv om han sang så taket løftet seg av Sentrum Scene også denne gangen, var det likevel litt smårusk å spore fra vokalisten som sjelden eller aldri har vist noe tretthetstegn på en Oslo-scene før denne søndagen.
Mot slutten gjorde Rival Sons et solid uttak av energilageret sitt igjen, og startet på sisteetappen med en knalltøff End Of Forever og Feral Roots sin førstesingle Do Your Worst før hele Sentrum Scene ble samlet i gospel med Shooting Stars som første ekstranummer. Og etter drøye halvannen time tonet Rival Sons sitt fjerde Sentrum Scene-besøk ut med favoritten Keep On Swinging.
Søndagens møte med Rival Sons var nok mest optimalt for de som har fått Feral Roots ordentlig under huden, ikke minst på grunn av at 9 av 16 innslag var hentet derfra. Og det var ikke alle nummerne som fungerte helt optimalt, og da sitter vi igjen med en ørliten skuffelse denne gangen.
Fort gjort i møte med et band som har gjort alt så riktig så mange ganger før.
