Røffere. Roligere. Rausere. Der har du Long Beach-rockerne i Rival Sons sitt nyeste album i et musikalsk nøtteskall.

Jeg kan like godt innrømme det først om sist: jeg var farlig nær å bruke både klassiker- og rockeepos-stempelet jeg har stående på kontorpulten i mancaven min da jeg løftet opp platespillerstifta etter å ha avsluttet sjette gjennomlytt av Darkfighter.

For dette er i mine ører karrierebeste fra Rival Sons. Og det sier ikke så reint lite når en tar et kjapt tilbakeblikk på de seks foregående albumutgivelsene, for der har det neiggu ikke vært mange nedturer.

Darkfighter er bandets første album etter pandemien. For å være helt ærlig har det kommet mye rart fra låtskrivere med tilsynelatende altfor god tid i en nedstengt verden. Derfor var det med en smule skepsis jeg fyra opp anlegget. Ville låtene bære preg av en Jay Buchanan som hadde tatt kreativ overdose? Ville Scott Holiday gå seg totalt vill i fuzz-, pog- og oktavjungelen en gang for alle? Eller ville det bli enda et «hør så reflekterte vi har blitt etter pandemien-album»?

Åtte låter og cirka 40 småmektige minutter seinere var det all grunn til å puste lettet ut.

Fy f..n, dette gjorde godt!

Darkfighter fortsetter på mange måter der forgjengeren fra 2019, 2 x Grammy-nominerte Feral Roots, slapp. Feral Roots representerte en litt annen side av bandet enn tidligere både musikalsk og tekstmessig. Albumet hadde i det hele tatt en litt annen stemning enn de foregående studioalbumene.

Darkfighter opplever jeg både en musikalsk og tematisk videreutvikling. Det er en tydelig rød tråd, en slags naturlig forlengelse av bunnsolide Feral Roots. Soulelementene fra forgjengeren er med. Og ikke minst: det er mer av det meste av det vi liker så godt med Rival Sons.

Det låter på mange måter røffere enn på lenge. De umiskjennelige Rival-riffene kommer tidvis tett som hagl, og er fullt på høyde med det råeste og mest upolerte fra for eksempel Pressure & Time og ikke minst den selvtitulerte EPen fra 2011.

Samtidig oppleves plata også roligere. Misforstå meg ikke: det er ikke flere nedtona låter enn tidligere. Kanskje tvert om. Men en bedre dynamikk på flere av de lengste låtene gjør sitt til at lytterne får noen velplasserte, delikate pusterom underveis.

Du får også et rausere Rival Sons på Darkfighter. Musikalsk fordi de greier å kombinere det umiskjennelige soundet sitt med et lite hakk mer lekenhet. Tekstmessig fordi Jay Buchanan setter hjertedøra på bortimot vidt gap, og inviterer oss til å ta del i en enda større del av det personlige følelsesuniverset sitt. Hør bare på avslutningseposet Dark Side.



Åpningslåta Mirrors vitner om at vi har noe stort i vente på dette albumet. Todd Ögren får æren av å sette stemingen med en nydelig orgelintro. Låta fortsetter i klassisk Rival Sons-stil, men er også hakket mer 70-tallsvibbete enn vi har hørt tidligere. Vi aner noen forsiktige musikalske hint til turnékompisene i Greta Van Fleet, på samme måte som de pur unge yndlingene har lånt fra både Rival Sons og andre forbilder tidligere.
Alt i alt en småepisk start, men holder det helt inn?

Albumet fortsetter med førstesingelen Nobody Wants To Die. Dette er Rival Sons på sitt beste. Ferdig snakka.

Tredjelåta Bird In The Hand er ikke min personlige favoritt på Darkfighter. For all del: det er en knallfin låt, men den kunne hatt godt av å få et lite løft i løpet av de drøye tre minuttene låta varer.

Med Bright Light får vi derimot intet mindre enn en pur perle. Soundet er umiskjennelig, men musikalsk er det en ørliten vri i forhold til det vi har hørt før. Det er vanskelig å finne de riktige ordene på hva det er som løfter låta så til de grader, men det er noe helt spesielt med vendingene i refrenget som gjør at låta skiller seg ut i positiv forstand. Låta kler også teksten usedvanlig godt, akkurat som på de øvrige sporene på albumet.

Rapture gir oss nok en rockeklassiker, før Guillotine blir servert på platetallerkenen. Dette er platas svakeste, uten at det trenger å bety noe annet enn at den er «minst bra» av de åtte låtene.

Horses Breath hinter om en episk komposisjon i form av en mektig intro. Jeg får av en eller annen grunn assosiasjoner til en ensom indianer på hesteryggen som et øyeblikk vurderer hvilken retning han skal ta, før både låta og rytterende tar av i godt, taktfast driv de restrerende fem minuttene. Det er et delvis finjustert og raffinert Rival Sons å høre her også, akkurat som på Bright Light. Dette er så tett på epos vi kommer. Me like. A lot.

Avslutningslåta Dark Side starter med et klassisk Rival Sons-riff i introen, før bandet tar det hele helt ned. Mellom versene får vi herlige riffeksplosjoner og en jevn progresjon hele veien, før gutta tar det hele helt ned igjen mot slåtten. Dette er albumets desidert mørkeste låt. Forståelig nok når vi vet at teksten er et resultat av at Jay mistet tre av de nærmeste vennene sine under tragiske omstendigheter.

Det hele er som vanlig skrudd godt i hop i nært og varmt samarbeid med produsent Dave Cobb.

Og, du: oppfølgeren til Darkfighter, Lightbringer, kommer allerede til høsten. Tematisk sett er det vel grunn til å tro at album nummer to i år er noe lettere, og garantert en naturlig forlengelse av plata som nå har kommet.

Nå er det bare å glede seg til Rival Sons tar med seg både nye og gamle låter på veien. Bandet skal ha intet mindre enn fire konserter i Norge i løpet av sommeren og høsten. Jeg anbefaler at du får med deg så mange av konsertene som mulig, og ikke glem å gå til favorittplatesjappa di for å kjøpe Darkfighter. Dette er klassikermateriale vel verdt hver eneste oppsparte rockekrone du har.