Heilt sidan gjennombruddet med Pressure & Time, tilbake i 2011, har eg vore svak for musikken til amerikanarane i Rival Sons. Dei likar kanskje ikkje å verte kalla eit retroband, men går nok likevel under den paraplyen for mange. Likevel synest eg dei skil seg ut, og har samtidig klart å variere platene sine, og ta inn nye element i musikken langs med.

Mykje av grunnen til dette kan vere den ulike bakgrunnen medlemmane har. Gitarist Scott Holiday har klassiske riff å kome med, mens vokalist Jay Buchanan er vel så mykje inspirert av amerikansk folkemusikk og tradisjonar. Trommis Mike Miley er også ein rockar, men har vist at han har henta teknikkar og lærdom frå mange andre sjangrar også.

Og dette høyrest igjen i musikken. Likevel får ein følelsen av at dei har gått litt tilbake til scratch på Lightbringer Som vocalist Buchanan seier sjøv, om førstesingelen Sweet Life: «It’s the most old school Rival Sons song on either of these records.” Men samtidig har dei med seg alle desse andre elementa, som på tidlegare plater har vore sterkare enn dei er no, men som samtidig er med på å gjere Rival Sons til det dei er i dag.

Mosaic er eit godt eksempel, ei nydeleg fin ballade som veks for kvar gong du høyrer den. Buchanan syng kanskje betre enn nokon gong, med ei stemme som berre får meir og meir sjel etter kvart som den blir eldre. Mercy er også ei kraftfull påminning om dette, og er rett og slett ei veldig god låt. I det store og det heile følast Lightbringer meir heilstøpt ut enn den første plata, meir som eit verk frå A til B. Joda, Nobody Wants to Die er kanskje den beste låta sidan nemnte Pressure & Time, men Darkbringer hadde sine dødpunkt. Det er det få av på Lightbringer, og det einaste sporet som kan minne om eit dødpunkt, Redemption, fungerar som eit kjærkome kvileskjær. Dette som er ei plate som eg trur vil vekse på meg framover, og eg er rett og slett imponert og glad for at band klarer å lage plater som er så godt samansatt! Sweet Life!