Foto: Oddbjørn Steffensen


-It's fucking great to be here, roper vokalist, gitarist, vokalist og frontfigur Simon Neil fra scenen ved Bergenhus festning. Han bruker F-ordet mye når han snakker til publikum, og det gjenspeiler engasjementet og elektrisiteten i musikken. Det formelig gnistrer i forsterkere når den skotske trioen trår til. Det blinker og glimter stadig vekk i lysene fra scenetaket også. Biffy Clyro har holdt på siden 1995. Fra 2002 har de utgitt 9 studioalbum, og det siste kom ut i fjor.

De sparker i gang settet med åpningslåtene DumDum og A Hunger in Your Haunt fra fjorårets album The «Myth of the Happily Ever After».



I tillegg til frontfigur Neil er det James Johnston på bass og bak trommesettet sitter broren Ben Johnston. Alle tre er med på vokal, både backing-vokal og hovedstemmer. De tre er svært samspilte, og har også en energi og spilleglede som mange kan misunne dem. Live har de også med seg en fjerdemann på gitar.

Selv om alle tre synger bra, savner jeg tidvis noe mer råhet. Neil & Co er nemlig best når de dra på med både gitarer og vokal. Lydmessig er de også best når eksperimenterer. Balladene deres gode, men kanskje litt kjedelig på festival?



Fansen digger og synger med. Biffy Clyro byr på nye og gamle hits som Mountains, Unknown Male 01, Biblical, Bubbles og avslutter med allsangvennlige Many of Horror, før de takker for seg etter 90 minutter.