«Dæven det e deilig det hær» synger Halvdan Sivertsen, og publikum hiver seg med. «Dæven» er ikke et banneord i denne sammenhengen. Det er et positivt ladet adjektiv for å understreke hvor utrolig deilig det er å samles igjen, etter at Parken i Bodø måtte kansellere både i 2020 og 2021, på grunn av det dere vet. Og når Halvdan tas imot som en helt av mange tusen mennesker foran Storscena på Parken er det umulig ikke å la seg begeistre.

Parken


Parkenfestivalen, eller Parken som den har blitt hetende (akkurat som Moldejazz er enklere å bruke enn Molde International Jazz Festival), har vært arrangert siden 2006, og er dermed en voksen festival.

Og det vises. Logistikken er imponerende bra. Folk kommer kjapt inn og ut, mat- og ølservering går overraskende effektivt (for det meste) og app-en deres kommer hele tiden med tips om hvor man bør gå for å unngå kø, når konserter snart skal starte og andre ting. Her kan mange festivaler komme opp og lære noen triks.

Lyssetting ved en dam og sti i Rensåsparken under Parkenfestivalen 2022

Rensåsparken i Bodø er også et svært fint område. Geografien er slik at selv om det er hele fire scener under festivalen, og enkelte konserter krysser hverandre i tidspunkt, så lekker lyden aldri over mellom scenene.

Storscena står på bakkenivå, nedenfor en lang bratt bakke, mens Parkenscena står i et skogområde på andre siden åsen man må gå over for å komme fra inngangen til Storscena. I tillegg er Skogsscena på en topp som er godt gjemt, så godt gjemt at jeg enda ikke har funnet den, men den er der. Og jaggu har man ikke tatt i bruk Svømmehallen også, som er den gamle svømmehallen i Bodø som er gjort om til byens nye store konsertscene.

Det har vorre værre vær i verret einn det herre


Og det er her Halvdan kommer på scena etter at Sarah Klang og Barnevænnlig har varmet opp på de to andre utescenene. Og selvsagt starter han med Musikken har vi med. For det hadde han til gangs.

Jeg har en myk plass i hjertet mitt for veteraner som Kari Bremnes, Åge Aleksandersen, Halvdan Sivertsen og slike. Ikke bare har de klart å holde karrierer i gang i snart femti år, de er større enn noensinne! I hvert fall i konsert- og festivalsammenheng. Og fire generasjoner er med.

Halvdan Sivertsen på scena på Parken 2022. Han strekker armen i været mens han synger i mikrofonen

En burde kanskje ikke være overrasket over tenåringer står og danser og synger med til Halvdan, for vi gjorde det selv da jeg var nitten da storselgeren Hilsen Halvdan kom ut. Men vi hadde hatt ham som barnehageonkel, og slike tar man med seg i livet. Hva er det dagens ungdom har av minner fra Halvdan? Det er når han flere ganger synger Parkens motto Hver gang vi møtes at det går opp for meg: Ikke bare var han med på første runde av det TV-programmet, de har jo tatt tittelen fra Halvdan!

Halvdan har et knallsterkt band og han selv er en sjarmklump i form av vitser, selvironi og ikke minst en imponerende låtkatalog. Han arrangerer trestemt allsang med Frihet (en jævla fin låt!), det blir folkemusikk med Brudemarsj fra Lødingen og ikke minst Ti tusen tommeltotta, som gjør en repetisjon av Saltdalskassetten!

Vi får også min personlige favoritt med Halvdan, Sverre Nord i verret, det nærmeste en 70-åring kan tillate seg å komme med av rap. Og etter den magiske Sommerfugl i vinterland (udødeliggjort av Vinni under overnevnte TV-program) er det selvsagt tid for Kjærlighetsvisa. Det er nok en låt Halvdan aldri kan la være å dra på sine konserter. Stemningen for festivalen er nå satt og den er utrolig fin!

Karakter: 9/10

Ett Anna Nord


Jeg haster så gjennom parken for å komme til Parkscena. Det er nå jeg legger merke til at både matstasjoner og andre utsalgssteder er spredt rundtomkring, for å unngå alt for store opphopninger. Jeg ser også at det er flere små vannhull hvor man kan sette seg ned i stoler for å slappe og kose seg mellom slagene. Parken er som en verden utestengt fra resten av verden. Det er ustyrtelig koselig, spesielt etter hvert som tussmørket senker seg.

Anna i Anna of the North danser på scenen så hår og klær flagrer

På Parkscena kommer Anna of the North. Anna Lotterud (fra Gjøvik, som jo er i sør) har både fått P3-gull og Spellemannspriser, og forsyne meg var hun ikke med i siste sesong av Hver gang vi møtes. Men jeg må innrømme at selv om det er pent og pyntelig musikk, og hun og bandet er sjarmerende så det holder på scenen, så fenger det meg lite.

Jeg har sett henne live mange ganger før og det er helt enkel og grei popmusikk, men det hele mangler det lille ekstra krydderet som for eksempel Sigrid har, som gjør at det fester seg. Og denne gangen er ikke noe unntak. Jeg vil gjerne la meg fenge og like det. Hun skriver all musikk selv og gjemmer seg ikke bak effektmakeri, kostymer eller synkronisert dans.

Men det hele blir bare greit nok, og det virker som at publikum er av samme oppfatning. Mot slutten blir det litt mer fart i konserten, og det gjør at ting tar litt mer av, men ikke nok til tjue i stilkarakter.

Karakter: 5/10

Verken en dårlig dag eller et dårlig liv


Dette er min femte Sigrid-konsert i år og hun er som hun alltid er: Kommer på scenen i det som nå har blitt det faste sceneantrekket hennes. En genser, som så blir tatt av litt ut i konserten, og så er det hvit t-skjorte og dongeri.

Hun har også endret litt på set-listen. Jeg kan ikke huske at hun spilte låten Head on Fire som hun gjorde med Griff sist, men den satt som bæsj i kramsnø. Og vi fikk alle de viktigste låtene: Burning Bridges, Sucker Punch, I Don’t Feel Like Crying (skrevet om at hun drakk seg dritings for å dumpe noen, og så handler teksten om dagen derpå med fyllesyke), A driver saved my night (som er min store favoritt), Mirrorog Strangers. Det var et par låter som også var borte, men slik blir det når man bare får en time til rådighet.

Sigrid på scena på Parken 2022. Hun holder mikrofonen opp foran munnen og synger intenst med lukket munn

Sigrid framstår som alltid som at dette er det morsomste i hele verden og at hun storkoser seg. Og når hun forteller at hele det siste albumet, How to let go, er skrevet sammen med Caroline Aileen fra Bodø blir jubelen enda sterkere.

Det har småregnet hele kvelden, men nå har jaggu meg solen kommet fram, og slutten av konserten blir en ren triumfferd og folk danser, har armene i været og synger med til Don’t Kill My Vibe, Strangers, Mirror og Bad Life. For som Sigrid synger: It’s just a bad day, not a bad life. Vet du, Sigrid, det er ikke en dårlig dag heller når du er på besøk.

Karakter: 8/10

Langt hår og skjegg


Det var deretter bare å løpe gjennom folkemengden og over åsen igjen for å få med seg Erlend Ropstad på Parkenscena. Han er en artist som jeg bare har fått mer og mer sansen for. Prøysenprisen-vinneren fra Vennesla og bandet hans viste hvorfor alle nominasjonene til Spellemannsprisen har vært fullt fortjente.

Dette er rett og slett bare bra rock, med Ropstads særegne stemme og strålende gitarspill. Han er selv høyt og lavt på scena og i det ene øyeblikket løfter han gitaren mot ansiktet og skjærer grimaser mens svetten skvetter fra hår og skjegg, mens han i det neste ligger på rygg på scena og spiller gitar.
Erlend Ropstad bøyer seg ned med gitaren og ser til siden. Han er tydelig i ferd med å bevege seg framover siden håret flagrer mot høyre.

Han løftes nok også av at det er et dedikert publikum til stede som kan alle tekstene og kan ahhh-e og ohhhh-e og synge med på de riktige plassene.

Musikalsk sett har Ropstad en svært sterk katalog. Det er nok variasjon til at det ikke blir kjedelig rock (som det lett kan bli av og til) og det er en sårhet i musikken hans jeg liker svært godt.

Stemningen på Parken er nå upåklagelig, og folk veksler mellom å ha hendene i været til å holde godt rundt sin kjære mens de bare koser seg.

Karakter: 7/10

Erstatterne


Jeg kjenner nå i ryggen at jeg har stått nok og tar meg derfor en pause i et vannhull inne i skogen, med utsikt til en liten dam. Det er nå jeg legger merke til hvor smakfullt og fint ting er lyssatt i parken, og den koselige stemningen bare forsterkes. Sulten og tørsten gnager også, og jeg går ned til det største matområdet, som heldigvis ligger langt fra alle scener, slik at de som er der for å prate kan samles der.

Det er et imponerende utvalg av mat og med gratis wi-fi finner tar jeg meg rett og slett en pause til Danko Jones går på Parkscena. Bandet var en særdeles rask erstatter for Wolfmother som måtte kansellere bare dager før festivalstart. Og som frontfigur Danko Jones sier: – When we got asked to play at Parken, we just said: What time do we need to be there?

Danko Jones synger intenst inn i mikrfonen mens spyttet spryter rundt ansiktet på ham, som regn

De har spilt på Parken mange ganger, og er gjengangere på norske festivalscener, spesielt de med en fokus på rock. For dette er rock’n’roll av ypperste merke! Det er ikke mange som kan stå på scenen og lire av seg "I Gotta Rock" og "I’m gonna roll tonight" og få det til å høres ut som noe som ikke er parodisk. For når Danko Jones skriker dette inn i mikrofonen sin, så tror du på ham. Og når han setter blikket i deg og peker på deg, så holder du ekstra godt i hånden til en eventuelt kjæreste, for du vet at han stikker av gårde med henne på slutten av kvelden om du ikke passer på.

Det er fascinerende hvordan enstemt vokal, en gitar, en bass og trommer og masse, masse attitude bare kan få ting til å høres så bra ut. Enkelt? Selvsagt. Men ikke enkelt på en slik måte at alle klarer å gjennomføre det så bra. Men det klarer Danko Jones!

Karakter: 7/10

For en stjerne


Da jeg så Sondre Justad på RaumaRock i 2019 ble jeg totalt slått i bakken. For en artist! Det var en konsert som ble et sånt «var du der»-øyeblikk for den festivalen og mange mente det var tidenes booking. I går på Parken ble samme uttrykk brukt av mange som var der.

Etter å ha småløpt fra Danko Jones rekker jeg akkurat fram i tide og et gedigent banner med bilde av Sondre i bar overkropp dekker hele scenen. I det banneret faller ned er vi i gang med Youngstorget, som er i ferd med å bli en norsk popklassiker. Sondre er i modus fra første øyeblikk. Han er høyt og lavt, løper rundt før han tar en piruett og danser. Han flørter med alle jentene på første rad, som ser ut som de tenker «gi meg fem minutter, så skulle jeg fått ham til å skifte fil».

Sondre Justad synger i mikrofonen mens han kikker nedover. Han har en hvit uniform på seg, som ligner litt på Freddie Mercury sin

Men da Sondre i konserten snakker om da han endelig skjønte at han var homofil så jubler folk av full hals. Det er generelt mye prat mellom låtene, kanskje litt for mye for et beruset festivalpublikum, og han forteller om at ved å spille avslutning på Parken er ringen sluttet. Han har gått i gradene fra småscenene til å starte og nå avslutte.

De som har vært på Sondre-konsert før vet hva de får: Turning i stige midt ute blant publikum for deretter å surfe på publikum tilbake til scenen igjen. Og ikke minst masser av Sondre. Kjempemasse.

Fyren er et naturtalent på scenen og selv de som ikke hører på musikken hans til vanlig er totalt solgt. Og bandet hans for også skinne. På Det e over får gitaristen holde en lang, og særdeles velspilt, gitarsolo. Riktignok er soloen lang fordi Sondre skal rekke å komme seg ut til podiet midt blant publikum, hvor han turner, men likevel.

Etter å ha brent sikkert 5000 kcal og danset og sunget seg gjennom 90 minutter er det slutt. Og folk gikk lykkelige og fornøyde hjem.

Karakter: 10/10