Om det er midtlivskrise som gjør at Jørgen Nordeng, aka Joddski og Jørg-1, nå har gått fra rap og tatt sangtimer og begått et singer-song-writer-album, vet jeg ikke. Men om det er det, så har han i hvert fall brukt krisa til noe fornuftig. For i dag serverer han oss albumet Kjærlighetsspråk, uten antydning av rap.

Derimot får vi sanger, hvor Jørgen bruker stemmen sin som om han hadde brukt hele karrieren sin på brune buler, fylt med lukt av øl og fis, mens folk står og røyker på balkonger med øret klemt mot vinduet for ikke å glipp av noe. For her snakker vi musikk i landskapet til Terje Nilsen (vi kommer tilbake til ham), Tom Waits, Nick Cave, Swans og kanskje til og med litt Neil Young og (unnskyld uttrykket) Americana. Det er whisky, det er tungsinn, det er kjærlig og det er først og fremst veldig fint.

Etter at Åge Aleksandersen og Jørgen har hatt et ustrakt samarbeid over det siste ett og et halvt året burde kanskje ingenting overraske, men jeg vet ikke om så mange hadde sett for seg at han skulle slå seg sammen med Erlend Ropstad og Torgeir Waldemar. Begge disse sprer sin magi over plata med både vokal, instrumentering og arrangement. Også Bjørn Tomren er innom og gir både strupesang og andre bidrag på den fantastiske Sikker i din sak.



Det er en del tolkninger av andres materiale her. Jeg har nevnt Terje Nilsen, og den mest Waits-lignende låten på plata er selvsagt hans. Æ og min elskede er så umiskjennelig Nilsen at selv arrangementet til Jørgen og produsent Eigil G. Berntsen klarer ikke å gjemme det.

Det blir også en versjon av Göbbels A-Og-Og sin låt Gul og Blå og er du så heldig som jeg og har vinylutgaven av albumet får du også Tre Små Kineseres Viktig Ærend og en oversettelse av Sister Rains Nothing Like som i nordnorsk drakt får tittelen Blind.

Men for det meste består platen av Jørgens egne låter, skrevet i tospann med produsent Eigil, samt med Erlend Ropstad og Magnus Eliassen på enkelte spor.

Vi har allerede fått smakebiter i form av et par singler. Singelen Dårlig å døm, albumets klart beste låt, gir et veldig bra bilde av hva denne plata er: Fine melodier, strykere, akustisk lydbilde, vokalharmonier med både mannlig og kvinnelig vokal og en slagkraftig tekst. Ordspillet om at han er dårlig til å dømme, fordi han dømmer aldri noen, har snert i seg. Det er også morsom å høre at noen har spurt Jørgen om han har enkeltmannsforetak når han sier at han jobber med seg sjøl i låten Jobba me mæ sjøl.



Hvordan klarer Jørgen som vokalist? Riktig så bra, men det kan av og til bli vel mye skjelvende stemme for meg. Det er nok også de som vil si den er en aqquired taste som man sier på nynorsk. Men der er han i godt selskap med flere av de andre store artistene som ligger i dette musikalske landskapet.

Platen har også et helstøpt helhetlig uttrykk uten at det blir monotont. Det er ikke noe festmusikk her, men det er likevel variasjon nok til at både de som liker, pop, rock, country og folk vil finne mye bra her. Og det er stort sprang fra tittellåten til den usannsynlig vakre avslutningen (om du ikke har LP-en) Takk førr at du hold mæ igjen som har et sykt fint refreng, hvor Erlend Ropstad er med. «Takk te dæ» synger de. Nei, Jørgen: Takk te DÆ! Nå har vi fått høstalbumet vi kan lytte til og krype opp i sofaen og nyte foran peisen.