Sjekk bildegalleri nederst i saken etter å ha lest hele!
– Ho va jo flenk
Og da Ane Brun kom smektende inn på scenen til tonene av tittelkuttet fra After the Great Storm var regnet stoppet opp, og en trykkende og klam hete la seg over området i stedet. 20 grader og regnvær er ikke vanlig kost i Nord-Norge. Men Ane klarte å dra folk fram til plassen mot Storscena, en plass som bare minutter før hadde vært tilnærmet folketom.
Jeg har anmeldt Ane Brun-konserter og plater så mange ganger nå at det er vanskelig å komme på nye superlativer for hver gang. Hun behersker scenen til fulle og har et svært solid band i form av kremen av svenske musikere som ser ut som de storkoser seg hele gjengen.
Låtmaterialet hentes for det meste fra de to albumene hun ga ut i fjor, After the Great Storm og How Beauty Holds the Hand of Sorrow, med noen sidespor til litt eldre utgivelser. Blant annet får vi min store favoritt, These Days, som Ane introduserer som «en gammel låt»! Jaja, man drar jo på årene.
Take Hold of Me løfter konserten med sin elektronika-sound og damen ved siden av meg tørker en tåre. Og det er vakkert, som alltid. Jeg veksler mellom gåsehud, store smil, glede og litt rusk i øyet. Og om du ikke står og smiler og svinger deg med til Crumbs når Lovisa Samuelsson og AnnA Berglund korer «I Want in» i bakgrunnen må du ha et hjerte av stein og en sjel av kompost.
Alt kan vel oppsummeres med det en ektemann sa på vei opp trappen som går til haugen over storscena etter konserten. – Det va no kjærringa som ville se ho Ane, men dæven det var jo dritbra. Ho va jo flenk!
Du får ikke bedre kompliment, Ane, du gjør ikke det.
Karakter: 9/10
Vilde tilstander
Jeg innser at jeg må få av meg regnbukse og regnjakke, for jeg er våtere på innsiden på grunn av 91% luftfuktighet enn jeg er på utsiden og tar derfor en liten konsertpause. Det er nå jeg ser crew-et på festivalen spikrer flere tøymatter ned i skråningene slik at folk ikke skal skli nedover gresset, som er i ferd med å bli gjørme etter regnet som har strømmet ned. Det er likevel partier som er direkte livsfarlige, og jeg pådrar meg en strekk i det den ene foten bare sklir nedover skråningen, og sender meg i en spagat som kroppen min ikke er laget for.
Jeg bestemmer meg for å stikke innom Gabrielle på Storscena en liten stund senere. Fansen hennes er klar, og står der med skilt med sangønsker, mens de tar imot henne med åpne armer. Gabrielle selv er et fyrverkeri som vanlig og det hele tyder på å bli en morsom affære. Dessverre må jeg forlate konserten etter en liten stund, for jeg skal å se Vilde Bye.
Hun skal spille innendørs på scenen i Svømmehallen. Og her har Parken gjort en genistrek: Før folk får gå inn instruerer vekterne oss om at alle må gå stille inn og sette seg, ikke prate, mute telefonene og bare lytte. Og det lykkes, for det er helt stille gjennom konserten. Annet enn jublende applaus etter hver låt.
For tromsøværingen Vilde får et publikum som spiser ut av hånden hennes der hun står med gitaren og synger med sin svært spesielle og vakre stemme. Den fungerer perfekt i harmoniene hun gjør med medmusiker Casper Nilsen, som visstnok hadde sin vokaldebut denne ettermiddagen. Det skulle en ikke tro, for det fungerer knallbra.
Casper er også en solid gitarist som legger gitar på låtene som i ene øyeblikket høres ut som slide-gitar og deretter Americana-gitar med sånn klang du vet. Begge er et lydbilde jeg bare elsker, så her er det lite å utsette på det instrumentale.
Låtmaterialet er hentet fra EP-en hun ga ut i vinter, ispedd en del andre sanger, og den sykt vakre Longing for You er mitt høydepunkt. Men det er vakkert på hver eneste låt. Vi er i countrylandskap, men ikke helt, og hver eneste låt er en nytelse. Jeg savnet kanskje litt fart inne imellom, slik som Like a lot fra EP-en, men det får være grenser for hva man kan forlange av to gitarer og to stemmer.
19-åringen er selvsagt i startgropen, så det å forlange at hun skal fange scenen slik mer erfarne artister gjør er ikke å forvente. Ane Brun har en gang gang i tiden bare stått rett opp og ned og sunget låtene sine hun også. Og en litt famlende prat mellom låtene er bare sjarmerende. Det er musikken som er viktigst, og selv om noen kanskje vil si det kan bli vel melankolsk og neddempet, så var jeg som de fleste andre i salen skuffet at det ikke ble mer musikk da det hele var over etter litt under en halvtime.
PS! Jeg anbefaler også EP-en hennes, med fullt band. Om du ikke liker en låt som Moon vil jeg ikke være venner med deg!
Karakter: 7/10
Atopisk eksem til 40+
Dersom Vilde var neddempet er det stikk motsatte tilfelle for neste artist jeg skal se. Med livet som innsats løper jeg opp glattlsleipe skråninger og deretter nedover bakken mot Storscena. Enda flere tepper har blitt banket ned for å forhindre folk fra å skli, men det er likevel nok av partier hvor det er som å stå på ski ned en bakke.
Jeg skal nå Girl in Red, som de siste par årene har blitt hauset opp både nasjonalt og internasjonalt. Når en samlet presse i Akersgata skriver panegyrisk er det all grunn til å bli skeptisk, for da er det som regel kjedelig musikk. Men Girl in Reds debutalbum If I Could Make it Go Quiet har vært en gjenganger på platespilleren min i vinter. Dette er poprock med innslag av punk og indie, men med fengende refrenger om girlpower, kjærlighet, sex og depresjon. – Typisk P3-musikk, som en venn av meg beskrev det som. – Bare at det er bra.
Hun tar ingen fanger, og går på med You Stupid Bitch og løper og hopper rundt på scena på en måte som gjør at jeg bare forventer at noen skal dukke opp med oksygenflaske snart. Stemningen er satt og idet man forventer at hun skal ta oss med på mer sang og musikk med spastiske bevegelser begynner hun på en av sine mange og lange monologer.
Jeg må innrømme at jeg fant flere av disse sjarmerende og morsomme, omtrent som når Aurora gjør det samme, men hjelpes, noen av dem tok aaaaalt for lang tid også. Det er også en risikosport å gjøre narr av publikum, i dette tilfelle at de fleste av oss er 40+, og gå i detaljer om sin atopiske eksem, men det ser ut til at publikum tilgir henne dette. Men hun skulle kanskje hørt på sin egen låt, Bad idea, før hun satte i gang en par av disse snakkepausene.
Men musikalsk er det ingenting å utsette på det, selv om lyden overdøves av alt for mye bass inne imellom. For låtmaterialet er knall og når hun kombinerer dette med å surfe på folk, og ved å lage mosh-pit ved å dele hele folkehavet i to, gå mellom dem og så få alle til å løpe inn i henne, er dette kjempemorsomt! For en konsert det ble til slutt av slike påfunn!
Karakter: 7/10
Mat og Sirkus
Jeg går nå litt rundt på måfå og får med meg litt her og litt der, spredt som musikken er utover fire scener. Men alle går bare rundt og snakker om Sirkus Eliassen. De skal nemlig ha et engangs-comeback på Parken i år, elleve år etter at de gjorde furore med Hjem til dæ og Æ vil bare dans. Jeg skal innrømme at jeg har lite forhold til bandet da hele dette sirkuset gikk meg hus forbi den gang da, så jeg bestemmer meg for å bare gå og fotografere dem litt, og ikke anmelde.
Det tror jeg er like bra for alle parter. Dette var ikke like provoserende dårlig som Staysman, jeg kan se sjarmen til brødrene Magnus og Erik Eliassen, men dette er tøysemusikk. Så jeg velger å se på det som jeg ser på fotball: Flott at masse mennesker kan samles og ha det gøy, men det er ikke for meg.
I stedet går jeg rundt i andre deler av parken og snakker med kjentfolk (jeg må dra til Bodø på konsert for å treffe Fauske-folk) og inntar litt mat og drikke på en av de mange stedene som serverer slikt. Food-courten ved inngangen har et imponerende utvalg, og jeg nyter et bedre fiskemåltid (det var i hvert fall bedre enn den crispy chicken-burgeren jeg prøvde) før jeg skal se om Röyksopp kan overbevise meg denne gangen.
Norges Jean-Michel Jarre-er
For lyden var så dårlig da jeg så dem under Moldejazz på den pågående turneen som de gjør for å promotere Profound Mysteries, som fredag fikk et volum 2, at jeg landet på terningkast to. Denne gangen var lyden krystallklar! Hildrande du! Og for et show!
Röyksopp er tross alt en av Norges største musikkeksporter på denne siden av A-ha, og har jobbet med og remikset for en haug av internasjonale stjerner. Jeg så dem også da de varmet opp for sin gamle helt Jean-Michel Jarre på Akershus festning i Oslo i 2011 og jeg kan lett se inspirasjonen fra ham i showet de presenterer. Noe man også kan se hos alle DJ-artister som turnerer på festivaler.
Men til forskjell fra DJ-artistene ligger ikke absolutt alt Röyksopp gjør på playback. De har sekvenser og mønstre som de kan mikse og tilpasse som en kokk som lager en unik utgave av en matrett hver gang hen er på kjøkkenet. Som for å bevise dette blir Torbjørn Brundtland og Svein Berge i duoen filmet mens de styrer miksingen, og inne imellom drar synth-soloer, og dette blir vist på storskjermene for folk. Resultatet er at selv om jeg har sett showet før, så er det annerledes enn sist. På den måten blir hvert show unikt. Så får man bare se gjennom fingrene med at vokalen til Anneli Drecker, Susanne Sundfør, Jamie Irrepresible, Robyn og Astrid S ligger på teip.
Jeg kan forstå at de som kommer for å høre ubesudlede versjoner av Running to the Sea, Monument eller Eple (som ikke blir spilt i det hele tatt) blir skuffet. For det er ikke det Röyksopp serverer. De tar sitt eget materiale og remikser det og lager et nesten to timers langt raveparty. Og de gjør det jævla bra! Men forvent ikke en greatest hits-konsert ala det duoen har turnert med før. De serverer også en låt jeg ikke har hørt før, med Kraftwerk-aktig vokal og et slangelignende monster på skjermene bak dem.
Svein og Torbjørn har også med seg en dansetrupp som i starten kommer ut i kostymer, akkurat som guttene selv, som ser ut som om de er hentet ut fra den franske tegneserien Linda & Valentin. Det hele er veldig kunstnerisk, og det blir også slike innslag utover i showet, noe noen surmulende gubber bak meg brumler over. Etter hvert får danserne av seg sine kostymer, og improviserer dans underveis. Kombinert med et lysshow av en annen verden er dette noe Parken-veteraner rundt meg forteller de aldri har sett før.
En strålende avslutning til en svært vellykket Parkenfestivalen 2022. Vel blåst, arrangører!
Karakter: 8/10
