Destroyer på Parkteatret

Foto: Henrik Årby

Det har gått hele seks år siden Dan Bejar og resten av Destroyer spilte på norsk jord. Da han spilte på Piknik i Parken, var det husket som en litt rotete konsert som ble reddet av et knippe sterke nummere. Siden den gang har Destroyer sluppet platene Ken (2017), Have We Met (2020) og Labyrinthitis. Sistnevnte bør også nevnes som en av årets aller beste plater, og det var derfor med stor begeistring og forhåpning at dette kom til å bli noe stort.

Tidlig viste det seg at ikke alt har endret seg på seks år. Under It’s In Your Heart Now var det en nærmest ikke-eksisterende vokal fra Bejar. I starten kunne man tro dette kunne fikses med en teknisk justering, men dette fortsatte inn i June og utover. Blant et altoppslukende musikklandskap som tidvis ble kaotisk, ble dette derfor litt problematisk, særlig når mye av Destroyers appell er de uforståelige tekstene og Bejars unike vokalprestasjon.



Som et høydepunkt på Labyrinthitis er June strukturert i flere deler, med hver sin takt og lyrisk fremførelse. Startpartiet låt kraftfullt, med litt ekstra slag fra bassen. Slik fikk låten mer groove enn på platen. Da den gikk over i den andre halvdelen, derimot, tok Bejar opp et ark for å kunne sitere resten av teksten. Det var forståelig nok – om du har lest teksten, er det mer som et dikt enn vers. På et tidspunkt må han til og med glise litt, for det virket vanskelig å følge teksten i et såpass raskt tempo.

Der vokalen da ikke fulgte helt med, spilte bandet for fult, men litt ukoordinert til tider. Dette var også merkbart på Tinseltown Swimming in Blood hvor de ikke spilte helt i takt med backingtracket. Man må gi ekstra ære til bassist Colin Cowan som ga så mye av seg selv at solbrillene falt i bakken så det ene glasset falt ut. Noen ganger var bassen såpass skarp at det ikke passet helt inn blant enkelte låter, men ha ga definitivt ekstra sjel til musikken.



Mens vi snakker om sjel, så vil jeg si at noe av det aller beste med Destroyers musikk er sansen for detaljer og nyanser. Nicolas Braggs gitarspilling er ikke noe annet enn ikonisk og har sørget for at plater som Kaputt ble det mesterverket som det er. I livesettingen er det litt annerledes, derimot. Både han og deres andre gitarist David Carswell spiller flere av signaturelementene, mens andre blir utelatt. På låter som ikke har for mange instrumenter som går over hverandre som The Raven, var det ikke noe å bemerke seg over, men på andre, som de to sistnevnte, nådde ikke sangene opp til sine fulle potensialer.

Allikevel hentet de seg flere gangen inn når Bejar livnærer seg på de mer dystre numrene som Kinda Dark og Tintoretto, It’s For You hvor synthen fikk større plass til å leke seg. Særlig «refrenget» på «Tintoretto» forvandlet konserten til å plutselig ta en helt ny sjangervending.



Det er her mye av Destroyers styrke ligger – i å alltid være nyskapende og aldri slutte å overraske. I ett øyeblikk levde vi i et 80-talls-soundtrack på It Just Doesn’t Happen, mens i et annet ristet vi løs på dansegulvet under It Takes a Thief - kubjelle inkludert!

Etter deres kanskje aller beste låt, Kaputt lyste opp rommet, gled den over i det som først hørtes ut som Bay of Pigz. Lyset ble skrudd av og trompetist JP Carter var en enslig stjerne der han sto i rampelyset mens de andre musikerne satt seg på scenen og nøt det hele. Da det gikk opp for meg at låten virkelig var den nydelige Suicide Demo For Kara Walker, var det til å bli virkelig forført over. Selv om encoren som fulgte var kort, med Hell og Streethawk I, var den smakfull nok til å sende Destroyer avgårde med futt og ønsket om mer.



Det helhetlige inntrykket er at dette var en konsert som det var lett å kose seg på, med et bredt spekter av låter – gammelt og nytt, og da flere av deres aller beste. Baksiden av dette var at musikken ikke alltid hørtes like konsistent ut, med en miks som tok vekk flere av de essensielle nyansene som fremhever Destroyers mesterlige komposisjoner. I tillegg var det tilfeller der musikerne hørtes ut som de spilte på forskjellige backingtracks, med en manglende koordinasjon med hverandre og vokalisten.




Bejar har aldri vært den største publikumssjarmøren, og stirret for det meste kun ned i bakken. Om bare man kunne hørt ordene litt bedre, hadde det vært mer akseptabelt, men dessverre ble ikke vokalen så mye bedre med unntak av de roligere øyeblikkene.

Destroyer er definitivt en annen opplevelse på plate enn live – men får du sjansen til å få sett dem i nærmeste fremtid, er det veldig verdt å få med seg. Bejar er en av nåtidens store musikkunstnere, og bare det å være i hans åsted, blant et engasjerende band, gjør at Destroyer må oppleves.