Foto: Alex Hoel


Waterboys og Norge. En kombinasjon norske musikkelskere har nytt verdien av i gjennom snart 60 norgeskonserter (!) gjennom snart 40 år. Godt er det da, at selv om Mike Scott (en av antatt få Waterboys-musikere som har vært her samtlige ganger) nærmer seg 65, så er det energisk, intenst og full av sprut fremdeles. Man må nesten sitere Doc Brown fra Back To The Future; "Great Scott"!

Vanligvis har han startet med «Strange Boat» når han har gjort konserter de siste månedene. I Oslo ble det i stedet «Where The Action Is», og det var så definitivt på Sentrum Scene denne mandagen. Dream Harders bestenotering «Glastonbury Song» fulgte, før det ble mer countryrock i «How Long Will I Love You?» fra Room To Roam.

Scott har tilbringt påsken i Japan, og annonserte at han var litt jetlagged, men ellers ok. Men han var likevel lite meddelsom. Han lot musikken prate for seg («The songs are here, but the stories are not»), og det fungerte fint i og med at vi fikk 24 låter gjennom to lange sett og en 25 minutter lang pause. Det betød nærmere tre timer i stående positur for et godt voksent publikum på 16-1700 personer på det harde gulvet. Kiropraktor-miljøet rundt Oslo skylder Mike Scott en takk i dag.



Låtmessig var det mye gull å hente fra Waterboys' gullalder fra 80-tallet. «A Girl Called Johnny» hadde godt driv, men vi savnet Anthony Twistlethwaites saksofontema. I hvert fall når vi i stedet fikk det fra en gyselig keytar signert «Brother» Paul Brown, som i disse øynene og ørene tok altfor mye plass i Waterboys-bildet. Underholdende? Jo da. Men riktig i denne sammenhengen, dessverre nei.

Da var det andre musikere som løftet frem Waterboys-katalogen bedre. James Hallawells outro i «This Is The Sea» var blant annet særdeles flott, og outroen han delte med Brown i «The Pan Within’» er også verdt å nevne. Resten av kompet gjorde jobben fint, og lydmannen hadde også en god dag på jobben. Høyt, men ryddig og definert.

Waterboys anno 2023 er et streit rockeband, men uansett kommer de ikke utenom folkrock-perioden til bandet fra siste del av 80-tallet der mange eksemplarer av Fisherman’s Blues og Room To Roam fikk ben å gå på. Tittelsporet til førstnevnte var selvsagt med, men den ble noe mangelfull uten både mandolin og fiolin. Således var Steve Wickham savnet denne gangen, og hadde vært en viktig bidragsyter til å gjøre Waterboys-soundet litt bredere.



Men man kom likevel langt med piano, hammond, noen småsære synthinnslag, trommer, bass og gitar på Sentrum Scene mandag. Fremst var Mike Scott på hugget hele kvelden gjennom. Sololåten «Edinburgh Castle» fra Bring ‘em All In var intens og praktfull, og «Medicine Bow» og «Be My Enemy» var levert med en ungfoles attityd.

Noen lange outroer ble det, som gjorde at låtene når vi nærmet oss slutten ble fryktelig seige. Hvor mange vers det var på «Long Strange Golden Road» kom denne skribenten ut av tellingen på (research etterpå viser 10 vers, og låta er over 10 minutter på plata (Modern Blues fra 2015)). Den påfølgende «In My Time On Earth» var omtrent like langdryg. Og trenger vi både keyboardsolo og gitarsolo på låter som har så mye tekst fra før av? Det var en lettelse når Scott slo av, etter en lang ferd mot sisteakkorden.

Da «And A Bang On The Ear» og finalesangen «Whole Of The Moon» kom 2 timer og 40 minutter etter at lyset gikk av for første gang var vi egentlig slitne nok, men det hadde vært en tidvis glimrende ferd frem dit.

Det hadde likefullt vært fristende å ha vært inne med «saksa» flere ganger i løpet av kvelden, spesielt i forhold til lengden på noen låter og noen outroer.