Alle foto: Paul Mac Manus

Skotske Mike Scott er kjent som frontmann i bandet The Waterboys. Bandet var store på 80-tallet med album som The Waterboys (1983), A Pagan Place (1984), This Is The Sea (1985) og Fisherman’s Blues (1988). På de første platene fikk de merkelappen “The Big Music”, men på Fisherman’s Blues og særlig etterfølgeren Room To Roam (1990), skiftet de stil og gikk i en mer folkemusikkaktig retning.

Mike Scott har fortsatt å gi ut album, både som soloartist og med The Waterboys. Det foreløpig siste Waterboys-albumet kom i fjor og har tittelen All Souls Hill. Nå er han aktuell med Europa-turné med The Waterboys. Sist de spilte i Norge var i 2019, og de kommer tilbake i april, hvor de legger turen innom Oslo, Bergen og Trondheim. Vi tok en kjapp prat med Mike Scott på Zoom. Han møter oss i studioet sitt i Irland, hvor han bor nå. Komplett med cowboyhatt på hodet.




– Jeg så The Waterboys spille på Buktafestivalen i Tromsø i 2008. Kan du huske den konserten?

– Hm, var det der det var et fiskebruk, eller noe sånt? Jeg husker den lille parken jeg sprang i før konserten i hvert fall.

– Hvilket materiale vil det norske publikummet få høre denne gangen?

– Det vil bli en miks av nytt og gammelt. Vi har ikke spikret hva vi skal spille ennå. Vi har ei uke med øving før vi skal på turné, så vi bruker den uka til å bestemme oss for hvilke låter vi skal spille.

– Det er en ganske omfattende turné dere skal ut på. Blir du lei av turnélivet når det nærmer seg slutten?

– Tvert imot! Jeg vil gjerne fortsette å turnere da. Jeg elsker det! Når du først er ute på veien og får feelingen og du er sammen med vennene dine i bandet, er det en veldig god følelse.

– Hvordan får du tiden til å gå mellom konsertene?

– Jeg leser en del, det har jeg alltid gjort. Jeg jobber også med musikk og prøver å lade opp til konsertene og ha masse energi når jeg går på scenen. Jeg driver ikke med yoga eller meditasjon, forresten. Gud forby!

– Utfra det du legger ut på Twitter, framstår du som veldig musikkinteressert. Jeg så bl.a. at du la ut en tweet da Tom Verlaine døde? Han har også spilt på en av dine låter?

– Tom Verlaine spilte på en rask versjon av This is the Sea; That Was The River. Han var en veldig sky og sjenert person. Han kjente vår co-producer Mick Glossop, og kommunikasjonen mellom oss gikk via Mick. Men for en gitarist! Han hørte på sangen én gang, og ut fra det visste han hva han skulle spille. Det fine med Tom Verlaine var at han kunne spille både geniale ting og samtidig veldig enkle ting. Etter opptak var han mer avslappet og kom bort og slo av en prat.



– Ja, du skrev at han var verdens beste rock’n’roll-gitarist. Hvem andre rangerer du der oppe, i tillegg til Tom Verlaine?

– Keith Richards i hvert fall. Brian Jones, Mick Ronson, Cornell Dupree, James Burton, han som spilte med Elvis. Der har du noen.

– Hvilken musikk vokste du opp med?

– The Beatles, The Stones og 60-talls pop- og soul-musikk. Jeg elsker den musikken fremdeles! Hell yeah!

– Hva hører du på av ny musikk?

– Av ny musikk digger jeg Taylor Swift, jeg elsker de to americana-albumene hennes. Jeg liker også Courtney Marie Andrews og St.Vincent. Jeg syns mye av den beste musikken som har kommet de siste årene, har blitt laget av damer.

– Har du hørt på irske band som Fontaines D.C. and The Murder Capital?

– Ja, jeg har hørt en og annen låt av dem, men ikke noe mer. Sånn generelt syns jeg ikke musikere i 20-årene har noe å fortelle meg. Deres eksistensielle problemer er for de som er i 20-åra og ikke for meg. Det er selvsagt behov for den musikken og sånne tekster, men det treffer ikke meg personlig.

– På låten "In My Dreams" fra den siste plata til Waterboys, forteller du fra en drøm du hadde om kjente musikere som The Rolling Stones, Marc Bolan og David Bowie bl.a. Hva betyr drømmer for deg?

– Jeg brukte å ha en bok liggende ved senga og skrive ned drømmer, men jeg gjør det ikke så mye nå. Da jeg lagde den låten, gikk jeg gjennom gamle nedskrevne drømmer. Jeg har drømt om The Rolling Stones flere ganger, av en eller annen merkelig grunn.

– Har du møtt noen fra The Rolling Stones?

– Nei, jeg har aldri møtt dem, men jeg så The Rolling Stones i 1973 etter Exile on Main Street. Det var i Glasgow Apollo. Jeg var 14 år, det var fantastisk! Uansett er de bare mennesker. Ingen grunn til å plassere dem på en pidestall.



– Hvordan er musikkindustrien nå kontra på 80-tallet da dere slo gjennom?

– Noe av forskjellen er media og hvordan musikk blir distribuert. Jeg hatet lyden av 80-tallet, egentlig. Hatet skarptrommene og den pompøse måten å synge på. Jeg likte ikke stadionrock. Det eneste som skjedde av verdi av mainstream-ting på 80-tallet var Prince.

– Du har ditt eget studio nå. Er det en guttedrøm som har gått i oppfyllelse?

– Nei, min guttedrøm var å skaffe meg en Dan Armstrong plexiglass-gitar.

– Gikk drømmen i oppfyllelse?

– Ja, jeg har to av dem! Det er lett å tro at de ikke er gode å spille på, at det bare er en gimmick med at de er gjennomsiktige, men de spiller bedre enn de ser ut.

– Hvor stor er gitarsamlingen din?

– Jeg har rundt 40 gitarer.

– Jeg så at du hadde lagt ut en tweet med en veiledning i hvordan man spiller A Girl Called Johnny på piano. Får du ofte forespørsler om å legge ut sånne ting?

– Jeg får noen ønsker om å legge ut hvordan man spiller forskjellig låter. Det var gøy å gjøre, spesielt under Covid-periode når man hadde god tid til å gjøre sånt.

– Kommer det ny musikk fra deg eller The Waterboys i det nærmeste?

– Nei, det er ikke noe konkret nytt som er planlagt, men det kommer en boks med musikk fra rundt This is the Sea-perioden i 2024. Jeg regner med at det vil gå et par år før det kommer noe nytt studioalbum.



Hjemmesiden til Waterboys