Foto: Marius Dale
Det er den umiddelbare reaksjonen min etter å ha blitt vitne til at den britiske duoen Bob Vylan blåste samtlige festivalgjengere i bakken under det som garantert går inn i historien som en av de sterkeste konsertene på norsk jord noensinne.
Og nei, jeg overdriver ikke. Dette var beint fram en maktdemonstrasjon uten sidestykke. Til og med en halvgammel rocker med tidvis marginal sans for altfor mye sampling, ble totalt lamslått av en rasende, rappkjefta brite på enslig vokal med kun trommer som organisk følge på scenen.
For de uinnvidde: Bob Vylan er en herlig blanding av punk, småsint hip hop – ispedd en ørliten dæsj beinhard rock.
Og når jeg sier «punk», så mener jeg virkelig PUNK i ordets rette forstand. For de utvetydige samfunnskritiske ytringene kommer tett som hagl – uten at det blir usmakelig. Purken får gjennomgå. Det britiske kongehuset får gjennomgå. Og de fleste andre som fortjener det får også velfortjente spark i ræva i løpet av konserten. Likevel oppleves det hele som merkverdig jovialt og familievennlig.
For deg som har så heldig å bli vitne til at Bob Vylan skrev seg inn historiebøkene på Malakoff: ta godt vare på minnene. For deg som ikke fikk med deg konserten: sørg for at du er tidlig ute i billettkøen neste gang de kommer til Norge, for denne duoen fortjener å selge ut hva som helst hvor som helst neste gang de kommer for å pepre oss med passe politisk punk-hop.
