Foto: Anette Skutevik


Det er noe passende med at stormen Pia herjer i Bergen når Kaizers Orchestra inntar scenen for den tredje siste konserten av deres gjenoppstandelses-turné i Norge. Snøen vrimler som en morderisk gresshoppersverm i luften og vinden driver arge bølger innover havnen nede ved USF Verftet. Stormen blir det perfekte bakteppet til ompa, pumpeorgel og lyden av oljetønner som blir slått inn. I høst stod Kaizers Orchestra opp fra de døde, etter ti års stillhet. Etter å ha børstet jorden av skuldrene inntok de nok en gang norske scener, først i Stavanger, så Oslo, Trondheim, og til sist Bergen.



Vel inne i konsertlokalet og i ly av stormen, trer Kaizers Orchestra høflig ut på scenen omtrent på minuttet ni. Helge Risa er først ut på scenen iført gassmaske og bærende på en stresskoffert, en rutine som virker å ha gått igjen på alle konsertene på denne turnéen. Lyden av skrittene hans skaper ekko i lokalet. Kofferten legger han pertentlig fra seg før han setter seg til rette ved pumpeorgelet. Så dukker resten av bandet opp fra skyggene og frontmann Jan Ove Ottesen setter i gang kveldens første låt; Ompa til du dør.

I starten av settet er publikum noe beskjedne, i hvert fall mot utkanten av horden hvor undertegnede står. En og annen synger med på tekstene. Men utover settet varmer Bergens-publikummet seg opp, og allsangen blir høyere og høyere. Jan Ove oppfordrer til mer og mer allsang og lar publikum synge første verset av Resistansen som vi så klart kan ord for ord: «Det fins ei trapp som går ned til ein kjeller. Den e så trang at du må gå sidelengs.»
- Ska me sjå kem som synge høgast ikveld, bandet eller publikum? Roper Jan Ove fra scenen.



Set-listen har visstnok endret seg litt over disse fire månedene. Stella Marie Brevik skrev i Stavanger anmeldelsen at Prosessen uteble fra konserten, men i går runget refrenget utover lokalet på USF-verftet: «Og dei som ikkje trur på meg i dag, dei e ein del av Prosessen, alright!»

Noe av det som gjør Kaizers Orchestra så særegne er så klart universet de har skapt gjennom tekstene sine. En Kaizers konsert er ikke bare en konsert, det er et teaterstykke og et dykk ned i en underverden hvor mafialedere, bedrøvede soldater, hemmelig politi, arge fedre, vodka og pistoler herjer. Bandmedlemmene er ikke bare musikkutøvere når de står på scenen, de er også skuespillere. Eller kanskje det er mer passende å si at de er skikkelser i universet som de selv har skapt.



Settet har diverse rekvisitter som bidrar til den krigsherjede, den-gang-da-følelsen som Kaizers-universet byr på. En retro-telefon som Jan Ove synger et vers inn i, en vintage soldathjelm som Helge står i ført under en akt, en megafon og så klart de lojale oljetrommene. Pumpeorgelet og trekkspillet til Helge, samt kontrabassen til Øyvind Storesund bidrar sterkt til ompa/balkan-brass-sounden som trekker publikum dypere og dypere ned i dette traurige, farlige, men festglade universet. Scene-oppsettet er i stadig endring med ulike baktepper, blant annet et stort lerret med gassmaske-logoen fra Ompa Til Du Dør albumet.

Rikelig med scenerøyk og skiftende lys forsterker følelsen av å befinne seg i et krigsherjet, vågalt landskap. Under fremføringen av Begravelsespolka lyses Jan Ove opp i rødt, og ligner nesten djevelen selv der han med en mørkt forførende og nærmest truende stemme synger «denne polka, denne får du aldri nok av.» Sammenlagt med koringen til Geir Zahl og Terje Winterstø Røthing, samt den illevarslende lyden av trommingen til Rune Solheim, blir denne låten en av kveldens beste fremføringer, selv om det er tett mellom høydepunktene. 170 ble også et av kveldens høydepunkter, i hvert fall i mine øyne. Når Helge Risa spiller den vemodige melodien ved pumpeorgelet, åh som det tærer i hjertet! Og så oljetønnene som slår inn!



I ti lange år har mange av oss gått og ventet på en gjenoppstandelse av Kaizers Orchestra, uten helt å tørre å tro at det virkelig kunne skje. Men så gjorde det nettopp det! Det er rart når man går og venter og gleder seg til noe så lenge, så kommer den litt tomme følelsen når det er over. Jeg vil ha mer! Som publikum tar det ofte noen låter før jeg kommer helt inn i stemningen, før jeg virkelig er til stede. Dermed kan jeg kjenne litt på at til tross for at bandet åpner med to absolutte «bangere» av noen låter; Ompa Til Du Dør og Bøn Fra Helvete, kommer de ikke helt inn under huden på meg fra første minutt.

Om det har noe med bandet å gjøre, eller helt og holdent er meg som publikummer som bruker litt tid på å komme i stemning, er noe vanskelig å si. Men jeg synes jeg aner en anelse av flathet under de første låtene, før det virkelig smeller til. Det går i hvert fall bare oppover og snart leverer bandet på låt etter låt.



Under En For Orgelet Og En For Meg tar Jan Ove frem stortrommen.
- Åh, det e godt å få det ut av systemet, veldig terapeutisk. Ein skikkelig treningsøkt dette her, ler han etter å ha slått fra seg. Og slått fra seg får de gjort ved flere anledninger.
- På denne neste sangen bør det ikkje vær nogen med svage hjerter tilstede i publikum, for nå komme det til å smella!» utbryter Jan Ove på stolt jærsk dialekt før de går i gang med Kontroll På Kontinentet. Her får Terje briljert med et karakteristisk solo-parti på gitar. Det blir også anledning for Geir Zahl å ta til mikrofonen under fremføringen av Dr. Mowinckel.

Bandet har flere «siste låter». Under allsangen på Hjerteknuser tar jeg meg selv i å lure på om dette blir kveldens siste sang, men det kommer flere deretter. Bandet takker for alvor for seg med Die Polizei, og publikum blir stående og synge for bandet som høflig iakttar publikumskoret før de bukker seg ut av lokalet.



Kanskje er det meg som har et noe uklart minne, vi skal tross alt ti år og mer tilbake i tid, men jeg husker bandet som hakket mer frempå og eksplosivt. Når det er sagt, var det på ingen måte mangel på selvtillit eller eksplosivitet i går kveld, men bandet utstråler denne energien på en noe mer innesluttet eller komfortabel måte enn tidligere. Det er som om årene og avbrekket har lagt et ekstra lag av indre kraft og ro over bandet og da særlig over frontfiguren. Hvor man for ti år siden kanskje så en noe mer frempå Jan Ove på scenen, virker han nå å være hakket mer tilbakelent uten å virke noe mindre selvsikker av den grunn. Tvert imot, han og resten av bandet har nok etter å ha solgt ut konsertene på minutter da de ble lagt ut i fjor, skjønt at Kaizer-feberen fortsatt herjer i landet. At de fortsatt har publikum i sin hule hånd og ikke minst, at de er suverene på det de gjør!



Det hadde vært spennende å fått sett Kaizers Orchestra på sin aller siste kveld på årets Norges turné, altså 23.desember. Bandet leverte et fantastisk sett i går kveld, men jeg har en aldri så liten anelse om at de sparer det største kruttet til finalen, at de har enda litt til å gå på. Stella Marie Brevik som anmeldte bandets første konsert i Stavanger Konserthus bemerket seg hvor gode bandet var etter ti år, men at hun mente ting kom til å være enda bedre når bandet fikk mulighet til å komme mer i siget utover turnéen. Jeg har en formening om at publikum i går bevitnet noe lignende; et band som er så gode på det de gjør, men som muligens vil være enda bedre på årets siste konsert.

Det frister så utrolig å gi full pott til Norges beste band. Men jeg vil kun gjøre det hvis jeg vet at de har overgått seg selv, nettopp fordi er så briljante. I går kveld var magisk og fortreffelig og Gud hvor gode de er, men jeg tror det lurer seg et ekstra kick innad hos bandmedlemmene. Jeg har sterk tro på at de vil løfte taket på finale-konserten. Nå er det ikke annet å si enn lenge leve Kaizers Orchestra!