Foto: Kai Chen
Så over til noe ganske annet. Etter litt stress med å for det første komme seg ut av den tettpakka utsiden av Blå på ULD, for å så for det andre finne veien til Himmel, som ikke var spesielt lett å navigere seg fram til, rekker jeg akkurat å karre meg opp til at Dancing the conga fyrer løs med «I Carry My Umbrella Like A Gun». Får vel bare karre meg på dem i morgen også for å høre konserten i sin fulle helhet, men det må jeg muligens uansett. For det blir raskt tydelig at dette er noe jeg lett kan se igjen.
Om det var særpreg jeg savnet noe hos ULD, har disse gutta absolutt ikke mangel på det. Når jeg forlater konserten med guttegjengen har jeg et klart bilde av akkurat hvem Dancing the conga er, som gjør at de fester seg til minne og definitivt er et av dagens store konsertøyeblikk. Med assosiasjoner til 60-tallets joviale boy band pakket inn i en punkete og moderne pakke, og en god dose norsk-engelsk, er Dancing the conga gaven som fortsetter å gi. For innimellom å levere det de kaller et forsøk på new punk, men som i realiteten i stor grad faller noe mer under streit indiepop, har de et lattermidlt publikum i sin hule hånd fra første øyeblikk.
Om det er kjærlighetserklæringer til en tydeligvis dedikert dansk fanskare på front, eller at de gjør narr av engelskkunnskapene sine der de hilser til deres forhåpentligvis internasjonale publikum som kan ta dem med “over dammen”, klarer de mesterfullt å bevege seg mellom spøk og alvor. For selv om de leverer musikken sin med absolutt seriøsitet, virker det også å være sentralt å ikke måtte ta seg selv så høytidelig.
Der de durer gjennom låter fra debutalbumet Trying to define newpunk, leverer trioen fengende rytmer og lyrisk poesi som er magisk i sin enkelhet. For tekstene er absolutt simple, noe de selv poengterer ved å kommentere at vi i alle fall etter å ha hørt dem snakke engelsk live vet at de skriver låtene selv. Et ekstra krydder der de tuller med dette er jo at de på den andre siden tidligere i dag vant NOPA-stiendet nettopp for låtskrivertalentet deres.
For av og til trenger en ikke store kunstneriske metaforer eller å måtte lese mellom linjene for å gjøre sterke inntrykk. Det Dancing the conga serverer er relaterbart og lett å synge med på, og går absolutt i havn hos de fleste i publikum der folk danser med i den kokvarme salen, og til og med forsøker å synge litt med på «The Car», der trioen byr opp til allsang. Da mangler kanskje bare conga-linjen, som jo tross alt en eller annen gang må skje når Dancing the conga spiller.
Måten gutta serverer pakken sin på minner mer om etablerte ringrever enn nykommere til scenen, der de oser selvtillit, med god grunn, og kan kose seg på scenen, heller enn å la nervøsiteten slippe gjennom. Selv om de også absolutt er ydmyke og takknemlige for å være her og for alle oss som har møtt opp for å se dem. Det er vanskelig å ikke sjarmeres i senk, og dette er nok definitivt et band de fleste av oss kommer til å kunne briefe med å anbefale til andre som ikke har vært heldige nok til å oppdage dem enda.
