Foto: Julia Marie Naglestad
Over en time før amerikaneren inntar et utsolgt Rockefeller strekker køen seg langt rundt gamle Torgata bad. Resten av den europeiske turneen, som sparkes i gang her i Oslo, er også nesten utsolgt, og med sild i tønne stemningen inne på gulvet allerede før oppvarmingen går på er det uten tvil en dedikert fanskare 43-åringen har samlet seg opp gjennom årene. Når konserten starter blir det fort tydelig at dette ikke er uten grunn.
Litt før ni ankommer oppvarming Nabihah Iqbal scenen med sin dansbare drømmepop, akkompagnert kun av en gitarist/saksofonist. Hun innehar den samme drømmende mystikken som preger mye av Sharons musikk, og er en solid valgt gjest på denne turneen. Dog er akkurat dette settet noe mer lavmælt enn jeg har sett henne før, og det merkes blant publikum at selv slagerne «This World Couldn`t See Us» og «Sunflower» ikke treffer fullt hos de fleste. Hun vil nok dermed mest sannsynlig ikke være et nytt innslag på Spotify-listene til nykommerne i salen, men for oss som allerede har merket oss henne var det en fullt verdig oppvarming.
Dessuten er det alltid en tung jobb å varme opp en konsert, spesielt for en kultfavoritt som Sharon Van Etten, hvor publikums tålmodighet etter å ha troppet opp i over to timer før konserten fort kan begynne å skrante. Presis klokken ti er derimot ventetiden endelig over.
Med et bakteppe av klassikeren «Teardrop» fra Massive Attack, omfavnet i lilla lys, spankulerer The Attachment Theory ut. Backingbandet bestående av Deavra Hoff, Teeny Lieberson og Jorge Balbi står sammen med Sharon selv for deres kritikerroste nye utgivelse, beskrivende kalt Sharon Van Etten & The Attachment Theory. Som også står i sentrum av denne turneen. Selv om en et øyeblikk lurer på om det faktisk er Sharon eller Elisabeth Fraser som runger ut av høytalerne der en prøver å skimte scenen mellom nakkene på de foran seg i den fullsatte salen, kuttes låta brått og Sharon ankommer med «Live Forever».
Åpningslåten fra albumet gjør seg like perfekt live som den gjør hjemme på stereoanlegget, der den legger lista for kvelden. Med et romstort lydbilde av røykbelagt bass og atmosfærisk synth lar Sharon bandet sitt omfavne henne, mens hun selv rykker tak i hver og en av oss i publikum mens hun sjelfullt spør «Hvem ønsker å leve for alltid». Som en langvarig soloartist er det imponerende hvordan hun klarer å mesterfullt oppholde balansen mellom å ta og gi plass, hvor selv om hun absolutt er den ledende hånden gjennom kveldens mørke sitter vi alltid igjen med følelsen av å se et band, ikke en artist.
Varmen hun gir bandet sitt, og de gir tilbake, stråler også ut til oss i publikum gjennom kvelden. Selv om Sharon hele tiden sier hun skal slutte å snakke fordi hun skal beholde mystikken, føles det etter en og en halv time som jeg har kjent henne hele livet. Konserten vekker igjen og igjen den følelsen en sitter igjen med etter å ha sett en gammel barndomsvenn etter flere tiår og det føles ut som ikke en dag har gått forbi.
Sharon ønsker oss velkommen inn i sin atmosfæriske og upolerte indierock, og det er rett og slett følelsen av å komme hjem. Spesielt når Sharon mellom låter som «Afterlife» og «Idiot Box» fra det nye albumet, krydrer med klassikere som «Everytime The Sun Comes Up» fra 2014 plata Are We There, og jeg transporteres tilbake til da jeg på barndomssoverommet med nytt stereoannlegg først la min elsk på amerikaneren.
Kveldens setliste er videre en vel koordinert berg og dal bane gjennom Sharons arsenal, med velplasserte slagere innimellom resten av plata Sharon Van Etten & The Attachment Theory. Fra shoe-gazete emoballader som «Headspace» og dansbare «Somethin`Aint Right», til klassiske indierock slagere som «Seventeen». På samme måte som Sharon selv gjennom sin karriere alltid har pushet grenser og utfordret ulike deler av eget lydbilde, får vi servert litt av alt innen inderockens store smeltegryte. Dog alltid sentrert av Sharons særegne vokal som traverserer en plass mellom å være raspende, upolert, rocka, eterisk og til tider nesten operatisk. Om en hadde kokt sammen noe ala Siouxie Sioux, Stevie Nicks og krydret med litt Florence Welch, hadde en spyttet ut Sharon, både i vokal og persona på scenen.
For å igjen sentrere kvelden rundt det nye albumet avslutter de, på samme måte som at de åpnet med åpningslåten «Live Forever», med siste låt på plata kalt «I Want You Here». Like romstor og drømmende som åpningslåta, men imens «Live forever» sparker i gang tankegangen og sulten, etterlater «I Want You Here» oss tankefull og tilfredsstilt. Selv om jeg absolutt kunne levd videre i øyeblikket. Om en ikke allerede var hardbarka fan av Sharon Van Etten fra før av, er det nok ikke bare meg som ble frest av dette.
