Foto: Per Ole Hagen

Med sitt nye album under beltet, var Sharon Van Etten klar for å skue over Oslofjorden på Loadeds første dag. Store deler av konserten ble dedikert til We’ve Been Going About This All Wrong som er mer akustisk og minimalistisk enn forgjengeren, som bærer tyngre synth-preg over seg. Det var et modig valg å spille mest nytt, spesielt når 2019s Remind Me Tomorrow var flere anmeldere sitt «årets album». Selv om det var noen lydproblemer i starten, var dette heldigvis ikke en pekepinn på hvordan det kom til å gå.

Selv om hennes nyeste album tar for seg roligere musikklandskap, fantes allikevel noen unntak som blandet sammen de to siste musikkstilene, som Headspace og I’ll Try og Mistakes. Van Etten tok det for det meste rolig på disse, men utfordret komfortsonen på Mistakes der hun oppfordret publikum til å «danse dårlig» med henne. Var det Elaine Benes jeg så sparke fra seg der på scenen? Det må ha vært veldig intensjonelt, og traff i så fall veldig i smak hos denne Seinfeld-fanen.



Med sin praktfulle stemme, seilet vi gjennom Van Ettens tanker og følelser, som kom tydelig fram i måten hun utrykte seg på. Hun er en låtskriver som fortjener alles oppmerksomhet. Selv om hun fremførte noen unektelige nydelige øyeblikk, minsket livefaktoren når hun holdt på med sitt nye materiale sammenlignet med eldre låter som No One’s Easy To Love, med sin tunge synthtrommeintro ala Ava Adore (Smashing Pumpkins). Knyttneven ble så reist høyt i været på Comeback Kid. Etter to år med festivaltørke, var det etterlengtet med et «comeback» i Van Ettens selskap.

Selv om selskapet var noe trygt, fikk vi overraskelser i form av singlene Beaten Down og Portal. Er det for mye å si at sistnevnte er en av årets beste låter? Det var i hvert fall veldig overbevisende å høre den live. Her gjekket også artisten opp karismaen og sikret en absolutt vinner av et nummer. Du merket også at bandet ga mer av seg selv da de fikk større refreng å jobbe med.



Det hadde bare vært så ønskelig at Van Etten holdt seg mer i dette territoriet når hun behersker sjangeren så til de grader. At mesteparten av konserten ble dedikert til hennes nyeste materiale er en respektabel avgjørelse, men når mye av innholdet var låter som kunne til dels høres litt like ut (f.eks Anything og Come Back), og opplevdes som nedskalert materiale fra forgjengeren, var det grenser for hvor mye hennes magiske låtskriving kunne ta oss i livesettingen.

Sharon Van Etten klarte definitivt å engasjerte på tross av dette, og jeg er sikker på at de fleste lot seg beundre av hvilken dyktig sanger hun er. Seventeen var det beste eksemplet på dette med sitt melankolske og nostalgiske refreng, akkompagnert med Van Ettens skrikende vokal mot slutten. Synthen var ikke helt tilstedeværende, som var synd, for det er den som gjør låten så følelsesladet som der er på plata. Ellers var dette et upåklagelig øyeblikk.

En god start på Loaded!