Foto: Oddbjørn Steffensen
Lee Fields kalles «Little JB», der JB står for James Brown. Han har en stemme og sangstil som ligner de avdøde funk-ikonet, og et like glossy image. Musikalsk opererer han i funkens nabogenre soul, men sper i en god del funk.
Du har kanskje ikke hørt om 75-åringen, men det er sannsynlig at du har hørt et av samarbeidene han har vært med på i sin 56 år lange karriere. Du hører ham i en rekke filmer, blant annet som sangstemme i filmen om James Brown, i mange ulike samarbeid, og samplet av mange artister.
På hovedscenen Plenen på Bergenfest, på ettermiddagen onsdag, stod fra første til siste låt, ingen bein stille, med unntak av visse «mobillys-låter». Grooven hans lokket mens han spilte til seg mange forbipasserende, som åpenbart ikke hadde satt seg godt nok inn i Bergenfest-programmet.
Vi hørte fra første taktslag på konserten at Lee Fields’ band har 100% kontroll, både hva gjelder genre, feeling, time og samspill. Det skulle vise seg at Fields selv har det samme. Etter en instrumentallåt annonserer et av medlemmene Fields, på samme måte som om han skulle introdusert James Brown, til tross for at Fields er et langt mindre beskrevet blad, og at det ikke er fullt på Plenen.
Lee Fields og bandet oppfyller alle krav til soulgenren på en ekstremt troverdig måte. Hadde Fields vært ung, hadde man speidet etter ufrivillig parodiering, fordi alt som spilles, synges og sies er så på fingerspissen. Men dette er 100% egenskrevne goodies, slik du ser dem i en del Hollywoodfilmer.
For eksempel som introduksjon til «Two Jobs» en laaang fortelling, nesten som i James Brown-scenen i The Blues Brothers-filmen, a la «and then one day my woman, she ain’t saying nuthin’, and you know, I love my woman…» osv osv, som ender med at grunnen til at hun er sur er at han tjener for lite.
I bandet er bl.a en trompetist, saksofonist og keyboardspiller med vintage B3-orgel. Jeg skulle ønske en trombonist og tre koredamer også, selv om både gitaristen, bassisten og keyboardisten koret bra, men man kan nå ikke få alt. Saksofonisten fikk lov til å spille en lang «syk» solo for historiebøkene, og jeg er sikker på at hver av de andre musikerne ville fått «sine» stunder, om Fields hadde hatt mer enn en time til rådighet.
Får du sjansen til å se Lee Fields live, bør du sterkt vurdere det. Han er ikke ung lenger, men han synger og opptrer fortsatt som om han er langt yngre enn 75. Han er en artist som utnytter liveformatet til det fulle, medregnet å løfte egne låter.
