Foto: Terje Dokken



De nekter å gi seg, disse gamle heltene våre. I sommer har de vært rundt oss igjen. Iron Maiden og Guns ‘n Roses i Trondheim, Judas Priest på Hamar, Uriah Heep på Notodden.

Om snaue to uker blir den første hardrocklegenden som fremdeles er turnerende aktiv 80 år. Han heter Ian Gillan og synger i Deep Purple og har slettes ikke planer om å legge opp. Det har nok ikke Alice Cooper eller gamlegutta i Scorpions heller. Snart 80 de også om ikke altfor lenge.



Den som gir seg er en dritt!

Og Angus Young (70) i AC/DC hadde nok også planlagt noen år framover fremdeles, hadde det ikke vært for hans 77 år gamle wingman Brian Johnson i front, som må få hvile nå. Han har hatt omfattende problemer med både lytting og vokale ferdigheter i snart ti år, men i Oslo var han faktisk bedre enn han var da undertegnede opplevde AC/DC i Bratislava i fjor sommer.

45 år etter Angus og Brian delte scene i Norge for første gang, på Chateau Neuf i november i 1980, er de altså over oss igjen. Det synes jo det norske rockepublikummet er helt greit, for et mer eksplosivt billettsalg har det vel knapt vært på en hardrockkonsert på norsk jord noen gang da 55.000 billetter føyk ut på 25 minutter.

Og de fikk et show på godt over to timer med 21 låter fra en katalog som kommer til å overleve lenge ennå selv om våre helter parkerer turnéflyet sitt for godt snart.



I Oslo åpnet de som de har gjort de siste årene med «If You Want Blood (You’ve Got It)» fra Highway To Hell fra 1979. Rett i strupen. Og for å vise at de har mer enn nok å ta av, brente de av «Back In Black» allerede som låt nummer to. Brian var i fyr og flamme, gliste og spøkte mellom låtene, og viste et overskudd som er meget imponerende for en 77-åring.

Angus er jo i en klasse for seg, men han har spilt bedre gitar enn han gjorde på Bjerke Travbane tirsdag. Introen til «Thunderstruck» var umåtelig seig og stotrete, og låten satte seg heller ikke før turnétrommeslager Matt Laug satte beaten på nytt da låta var ordentlig i gang. Men vår helt i skoleuniform løpte rundt og var den Angus vi har elsket i en mannsalder.

Men denne gitarsoloen i «Let There Be Rock” da vi nærmet oss slutten… Puritanerne mener den er helt på sin plass, og teller minutter og gliser mer og mer dess lengre den blir. Men altså…

Den. Er. Altfor. Lang! ALTFOR LANG!



Man kan selvfølgelig trekke enda mer på disse merkelig lange pausene mellom låtene der alt går i svart, bandmedlemmene står i en klynge og snakker med hverandre, og Brian står og grynter ett eller annet mens han venter på ny opptelling. Som om de ikke vet hva de skal begynne på av og til. Så var det også en særdeles vaklende gitarintro til «For Those About To Rock (We Salute You)» helt til slutt.

Men utover det? En AC/DC-konsert verdig. Store klassikere som «Shot Down In Flames», «Hells Bells», «Highway To Hell», «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» til «You Shook Me All Night Long». Litt mer deepcuts som «Have A Drink On Me», «Dog Eat Dog» og «Riff Raff» fikk vi også i tillegg til nyere skyts som «Demon Fire» og «Shot In The Dark» fra pandemiplaten Power Up (som også turneen heter). Levert mye bedre enn man kunne frykte, alderstillegget tatt i betraktning.



De tråkker altså ikke på sin egen karriere når de nå reiser gjennom Europa for aller siste gang (får vi virkelig håpe nesten). De leverer 130 minutter med energisk rock og serverer et show som selv de som var for unge til å se dem sist gang i 2015 blir bergtatt av. For det var mange unge rockefans på Bjerke denne kvelden, i tillegg til foreldregenerasjonen deres og kanskje enda lengre ned på slektstreet.

Sånn er det bare med tidløs rock. Og når Brian skriker det siste «We Salute You!» så gjør 55.000 det tilbake i det fyrverkeriet skremmer livskiten av de som er på vei ut av arenaen bak scenen, rett ved der det smeller.

Men det smalt jaggu jevnt og trutt gjennom de drøye to foregående timene også.