For under konserten spør bandet om vi forstår hva vi sier. Og dansk er ikke noe problem å forstå, når det snakkes sakte og tydelig. Selv ikke sent på kvelden når alkoholen, tjallen og annet har begynt å virkelig virke på festivalgjengerne.

Etter at de kom tilbake har DAD opplevd det som mange andre gamle rockeband som har gjort comeback: De er større enn noensinne. For folk har oppdaget dem på strømming, og hørt musikken fra foreldre og eldre søsken. Derfor stod det folk som knapt nok var født da DAD sist herjet på norske konsertscener helt framme med djevelhorn i været og brølende kjefter.

Og det er utrolig artig på DAD-konsert. Med trommis i rosa drakt, og matchende trommestikker, bassist med en gjennomsiktig bass som har blått LED-lys (som etterhvert byttes ut med en som er formet som et suspekt kors og har et fly som hode nakke), hatter og jeg vet ikke hva snakker vi om gjeng som er gjennomførte.

Musikken er enkel rett fram rock. Ikke akkurat boogie som AC/DC eller Airbourne, men mer i retning av Turboneger. Om enn ikke like skamløst banalt med alle melodikllisjeer i boka (positivt ment, altså!) som Turboneger, men i det landskapet.

Folk kom for rett-fram-rock, og det fikk de i doser. Både gammelt, veldig gammelt og helt nytt materiale ble servert. Og bandet framfører alt med bravur, uten at noen føler at de må bedrive onani med gitarsoloer og den slags. Det klatres til og med på stortromma og på høyttalere. Heldigvis prøvde ingen seg på stage dive.

På en måte minnet konserten meg litt om Leftfield rett før: En gjeng veteraner som viser at den eldre garde fortsatt vet hvordan det skal gjøres. Og de unge liker det!