Norske Marie Ulven a.k.a. verdens hotteste soveromspop-artist girl in red og de australske retrorockerne Wolfmother har bekreftet sin første konsert på norsk jord i 2022 - og det blir på Pstereo i Trondheim! Marie Ulvens andre besøk til Marinen blir knappe to måneder etter hun skal varme opp for popsensasjonen Billie Eilish på O2 Arena i London.

Kim Aasli, bookingansvarlig Pstereo sier: + girl in red er fenomenet verden ikke får nok av, og vi er utrolig stolte for at hun kommer til Pstereo 2022.

På kort tid har hun blitt et musikalsk queer-ikon, samtidig som musikken hennes blir nevnt i samme åndedrag som de største internasjonale kvinnelige artister - både Billie Eilish og Taylor Swift har lovpriset henne, og det er ingen tvil at verden kommer til å se og høre mer av henne fremover.

Hun blir det tredje navnet på vår hittil svært hardslående plakat, sammen med Dumdum Boys og Wolfmother. Sees på Marinen!

girl in red

Det var ingen tvil om at vi hadde med et talent å gjøre da vi klinte opp girl in red på festivalplakaten til Pstereo 2019. Vi visste at Marie Ulven skulle nå langt i sin musikalske karriere. At hun skulle bli et såpass skinnende skudd på den internasjonale stjernehimmelen på så kort tid var det imidlertid vanskelig å spå.

Men slik gikk det altså.

Snøballen begynte forsiktig å trille da hun stakk av med P3-kåringen Årets Urørt og påfølgende P3 Gull-opptreden her hjemme i Norge i 2018, og plutselig ble låta hennes «i wanna be your girlfriend» plassert på niendeplass over New York Times liste over de 68 beste låtene fra 2018.

girl in red var snøballen som nå har blitt et snøskred. Tidligere i år ga 22-åringen ut debutalbumet «if i could make it go quiet», og allerede ved singelslippet til låta «Serotonin» trillet lovordene inn.

Det som fanget manges oppmerksomhet var ikke bare låtas rå energi og catchy anthem-tendenser, men også at den er produsert av Finneas Baird O’Connell. Finneas er kjent for å ha produsert albumene til lillesøstra Billie Eilish, så det er ikke småtteri, det her.

Med førsteskiva har hun tatt et lite steg ut fra soverommet, og lydbildet er mer ambisiøst, mer modent og kraftfullt sammenlignet med hennes tidligere utgivelser. Gitaren får fremdeles god plass i lyduniverset, og sjangermessig lener girl in red seg mot et slags vindskeiv indie-pop-punkete sound med elementer av R'n'B og hint til electronica, og resultatet er et album sprengfull av følelser.

But don’t take my word for it: Skiva fikk blant annet Taylor Swift til å ta til Instagram og be følgerne sine om å slippe alt de hadde og høre på albumet – «fordi det er spektakulært». Og spektakulært blir det når girl in red gjester Pstereo igjen i 2022!

Wolfmother (AU)

Wolfmother har siden den selvtitulerte debutskiva fra 2005 levert raffe riff på høykant, og er et av bandene i retrorockstallen som virkelig har greid å opprettholde 70-tallets gullstandard innhyllet i ny drakt, skive etter skive.

Det er lett å nevne bandet i samme åndedrag som toneangivende helter som både Led Zeppelin og Jethro Tull, og tidvis også Black Sabbath. Med fjellstø referanser i bunn, har Wolfmother på finurlig vis greid å finne opp kruttet på nytt.

Da den australske trioen la verden for sine føtter medio 2000, fikk de raskt innpass som den hårete rockens velgjørere. I tidsspennet 2004-2006 ble hele åtte av bandets låter inkludert i Hottest 100-lista til den australske radiokanalen triple j. Samtidig høstet førsteskiva gode kritikker av publikasjoner som Pitchfork, Entertainment Weekly, og NME, i tillegg til å klatre seg opp på både UK Albums Chart og Billboard 200 i USA.

Med debutoppfølgeren «Cosmic Egg» (2009) skulle ikke bandet flekse mindre med rockemusklene, og etterlot seg noe som i like stor grad som debuten kan minne om en hyllest til en æra – samtidig som de ivaretar sitt moderne og egenartede tilsnitt.

Fast forward til 2014 og utgivelsen av «New Crown», og bandet greier – til tross for tilnærmet null markedsføring og promojobb etter å ha gitt ut albumet for egen maskin – å havne på både Billboard 200-, Hard Rock Albums-, Independent Albums- og Top Rock Albums-lista i USA.

Da skiva «Victorious» kom i 2016 greide bandet å vise at de er tilsynelatende er uovervinnelige når det kommer til å holde liv i retrorocksjangeren uten å støte på kvalitetsmessig fallitt, godt over et tiår siden de gjorde suksess med sin bredbeinte krøllerock.

Og det er når man ser bandet live at materialet deres virkelig kommer til sin rett, med feite og gjennomkomponerte riff, hylende vokaler og alt som både var fett for femti år siden og er skamfett den dag i dag.