- We’re just makin’ a film about … I don’t know, just the things we wanna film, There’s really not a big plan about it or anything … I’m making it like a make an album, sort of, sier Neil Young selv i "Harvest Time", og det er ganske beskrivende for denne 2 timer lange dokumentarfilmen. Det gir et interessant innblikk i hvordan en talentfull musiker jobber i studio, men samtidig er det noe planløst over filmen.

Intervju med Neil Young

Den kanadiske musikeren er allsidig og produktiv og dessuten en av populærkulturens ikon som er mest opptatt av å dokumentere sitt eget arbeid. Det er ikke nødvendigvis noe selvopptatt med det, men det virker som om Neil Young liker å bruke de mulighetene som finnes med video-redigeringsutstyr. Som filmskaper bruker han pseudonymet Bernard Shakey, og han har tidligere laget dokumentarfilmene Journey Through the Past (1973), Rust Never Sleeps (1979), Human Highway (1982), Greendale (2003) og CSNY/Déjà Vu (2008). Harvest Time viser hans innspill av plata Harvest (1972), og den ble lansert i forbindelse med 50-årsjubileet.



Harvest ble innspilt fra januar til september 1971. Første del av arbeidet foregår på en låve i Nord-California, mens andre del fant sted i England, hvor Young samarbeidet med London Symphony Orchestra på "A Man needs a Maid". Et artig øyeblikk er når en i orkester spør Neil om han har hørt på Pink Floyd, hvorpå kanadieren svarer at det har han ikke (dette var like før Pink Floyd ble superberømte).

Jeg har sansen for at Young er såpass opptatt av innspillingsprosessen. Her er en del interessante refleksjoner, og ikke minst spennende versjoner av de kjente låtene fra plata. Samtidig får vi også høre noen låter som ikke ble med på Harvest. Både Journey Through the Past og Bad Fog of Loneliness er absolutt hørbare.

Både David Crosby, Graham Nash, Stephen Stills og Linda Ronstadt bidrar med bakgrunnsvokal på plata, og det er fint å se dem med Neil Young i studio. Et annet høydepunkt er når han blir intervjuet i mars 1971 av en svært ung radio-.DJ i Nashville.

Filmen blir noe langtekkelig og er tidvis repeterende, med flere versjoner av samme låter. Young kunne gjerne vært strengere i redigering av den 2 timer lange dokumentarfilmen. Filmingen føles amatøraktig, noe som også er litt sjarmerende og passer til Youngs stil. Uansett er dette en interessant film å se for alle som har et godt forhold til Neil Young. Man skulle ønske at flere andre musikere var like flinke til å dokumentere sine recording sessions.