Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Tirsdag kveld rigget Uncle Acid opp på Rockefeller i Oslo, og spilte så håret flagret for en god del lojale metallhuer, deadbeats og hippier fra regionen. Det engelske bandet hadde ikke med seg en vegg av forsterkere, som man kunne forvente - hvis man tar utgangspunkt i normen blant stoner-rock-band - men setter heller opp utstyret på en måte som gir mer assosiasjoner til et bandrom. Det er snakk om et enkelt oppsett. Et par forsterkere på gulvet, et trommesett i midten. Og bakerst, et stort (stort!) lerret, hvor all slags psykedeliske effekter og filmklipp blåses opp i fullformat. Det hjelper på atmosfæren, og bandet spinner opp en mer mystisk stemning foran de ekspressive bildene.

Hvis man lukker øynene, og kun fokuserer på lyden til Uncle Acid, så forstår man fort at de låner mer eller mindre alle elementene sine fra 70-tallet, med et spesielt fokus på de monumentale riffene til Black Sabbath, samt den primale, rå energien fra The Stooges. Der Uncle Acid ikke nødvendigvis klarer å matche energien til en ung Iggy Pop i de mer intense lokomotiv-riffene deres, klarer de to gitaristene på den andre siden å etterligne en solo av Tony Iommi på en ypperlig måte, med intense - og til tider duellerende - gitarer.

Vokalene er gode, dominert av tostemte og skingrende harmonier i høye, lyse toner, og fungerer mest av alt som melodilinjer over repeterende riff. Trommeslager Itamar Rubinger slår beinhardt på trommene og ruller musikken videre, mens bassist Dean Millar ligner Geezer Butler så mye at man nesten skulle tro det var Butler sjæl som hadde tatt jobben i bandet. Til tross for at musikken gir et ganske heftig throwback til de gamle, store 70-talls-heltene, er gjennomsnittsalderen blant publikum heller lav. Foran scenen dominerer langhårede og energifulle 20-åringer, som sørger for å holde intensiteten til publikum gående med en jevn bølge av headbanging, moshpits etc.

Uncle Acid spiller bra. Lyden er bra, og bandet er tight. Settet virker ganske ensformig i lengden, og flere av låtene forsvinner liksom ut i eteren, uten å tilføye noe spesielt til atmosfæren. De suser liksom bare avgårde. Men der bandet skinner, er i de langsomme, store låtene. Mt. Abraxas f.eks., virker kolossal live, og bandet får musikken til å puste på en måte som du ikke får gjenskapt hjemme i stua eller med headset. Avslutningen med No Return er en heftig maktdemonstrasjon, og lar deg vite at dette er et band som absolutt er verdt å se live, om enn bare for en håndfull favoritter.