TC innledes i år for min del med et gjensyn med Trondheims mest joviale kar Sigurd Julius. Trubaduren fyller imponerende opp Byscenen så tidlig som klokka 20 og inviterer publikum inn i varmen av musikken sin; ektefølt, troverdig, klumrende gitarspill og mest av alt, koselig! Med EPen og en nylig utgitt kassett (!), har mannen i gardinskjorte og kordbukser dannet seg en liten fanskare i byen som vaier energisk til visesangene. Vi får servert de obligatoriske låtene Flasketuten Peker På, Gi Et Lite Pip og Fingeravtrykk. Sistnevnte skaper gåsehudstemning blant de fremmøtte idet de høye partiene nåes. Sigurd Julius har begynt å ta små skritt ut av sin lokale tilværelse, og det kommende debutalbumet overbeviser forhåpentligvis resten av landet også om denne mannens talent. En smakbit på denne, får vi idet han fremfører Østavind fra det kommende plateslippet. Forventningene skrus opp et hakk.
Foto: Stian Holmås
Ósk tar over platået på byscenen etter Sigurd Julius har knadd opp publikum. Ósk er sentrert rundt frontmann og tidligere soloartist Oskar Yazan Mellemsether, som har utvidet til et full band. Med nominasjoner, en rekke oppvarmingskonserter og By:larmopptredener har gjengen etterhvert bygd seg opp et solid rykte. Musikken beskrives som folkemusikk med sterke fortellertradisjoner fusjonert med jazz og pop. Hovedpersonen er noe preget av den store åpne Byscenen, en viss nervøsitet skinner gjennom men etterhvert som han forsvinner inn i sitt låtunivers glemmes det til tider snakkende publikummet. Varm gitarplinging blir akkompagnert av en rekke blåsere som pakker inn fortellingene til Mellemsether. Hva de handler om er vanskelig å høre etter, men innlevelsen til vokalisten gir ikke et inntrykk av tvil.Tvert imot; dette er autentisk moderne country-folk med et ungdommelig preg. Følger spent med på hva denne gjengen videre byr på, særlig plateslippet som ble nevnt mellom partiene.
Foto: Stian Holmås
Tôg flytter ordklangen fra trøndersk til krakende stavangersk, som Kaizers har lagt beslag på i all umiddelbar fremtid og assosiasjonene forblir dermed knyttet til sistnevnte selv om musikken ikke slekter overhodet. Dette er sprettende hyperaktiv discopop med kristne referanser som kontrasterer voldsomt de tidligere konsertene. Det danses både på og av scenen, vokalist Lars Christian Olsen glir ned blant publikum og fysisk bryter alle skiller mellom band og publikum. Særlig landeplagen Sansen svinger, men det er ikke før de lange synthete partiene på Reint Mel at kvaliteten på dette bandet avslører seg. Etter denne opptredenen og fartstid fra blant annet bransjefesten SXSW i Texas er det ingen som skal arrestere disse vestlendingene på mangel på selvtillitt.
Det er mye som rører seg for gutta i Heyerdahl; blitt signet av Killers manageren, gode noteringer i diverse aviser, SXSW-booking og plateslipp. Derfor kom det ikke som en overraskelse at dette bandet overbeviste stort som avslutning på fredagen. Syv stykker på scenen briljerer med et mangfoldig låtutvalg med enorme anthem-tendenser. Jeg har ikke vært særlig eksponert for Heyerdahl tidligere, men både min og publikum sin reaksjon tilsier at dette blir tilfelle fremover. Paralleller trekkes til blant annet Glasvegas og Simple Minds. Særlig idet jeg kjenner igjen sommer-2012 hiten Mirage. Publikumsantallet er noe redusert siden forrige runde, men de som er der vitner et modent sjumannband, i en ellers ungdomspreget festival, som utstråler en sjelden naturlig tilstedeværelse på den store byscenen.
Trondheimsbaserte Departure åpner lørdagen, og gjester Trondheim Calling for andre gang; første gang i 2011. Som mange av bandene som preger TC slipper de også straks debutplate, hvorav vi fikk noen sniklyttinger fra under opptredenen. Departure er mest kjent for Half/Split som har herja på P3 og We Just Got Carried Away som de fleste kjenner igjen fra sommerens tour de france sendinger på TV2. Oppskriften deres er storslagne, melodiøse, fengende poprocklåter som resulterer i en svært lyttevennlig opplevelse. De sammenligner seg med både The Killers og Jimmy Eat World, men jeg klarer ikke unngå å assosiere dem med Maroon 5. En skulle tro de var et stadionrockeband, for den utstrålingen og samspilltheten bandet viser, avslører at de har ambisjoner om større scener. We Just Got Carried Aways koringspartier gir publikum highschool-vibber, særlig på Top-gun gitarsoloen til Half/Split. Quiet Ice, en ny låt, omtales som en låt som “betyr mer enn de andre låtene deres” og presenterer konsertens ballade som treffer den kvinnelige delen av publikum rett hjem med sin rolige melankolske atmosfære, før de letter igjen med poprocken sin. By:larm neste.
Foto: Stian Holmås
Lørdagskveldens melankoli står Therese Aune for på Brukbars megaintime scene. Drømmepoppen til denne sangerinnen har brakt henne til Popkomm og Iceland Airwaves, og nå tilbake til hjembyen. Det var knyttet stor spenning til denne opptredenen etter et finfint plateslipp noen måneder tilbake; en spenning et stappfullt Brukbar deler. Bortsett fra trommisten, som er gjemt bak en søyle, består besetningen til Aune utelukkende av kvinner. Det er strykere som fiolin, cello og trekkspill som danner et glidende lydbilde mens hovedpersonen står for piano og en allmektig tung vokal som skjærer gjennom og dominerer. Litt tekniske hindringer og snubling med lydstøy styrker bare sjarmen til denne intimkonserten, hvor publikum til tider står i transe og nyter lytteopplevelsen vi erfarer.
Foto: Stian Holmås
Hanne Kolstø avlyser sin opptreden, og inn kommer traverne Amish-82 isteden. Det blir morro, mye morro. På lerretet ruller randomly filmen Back to the future, mens konserten innledes av en omtrent ti minutter lang instrumental som mykner opp publikum. Det inviteres til fest, bokstavelig talt idet et danseteam inntar scenen på Sex Appeal, hvor vokalisten selvironisk erklærer som den eneste låta som kritikerne mente var noe særlig. Managementet til Amish, Riot Factory, og Ine Hoem tusler ut på scenen og blir herved korister. Ballonger og konfetti kaster over publikum fra balkongene over; kaos råder, med et hint av useriøsitet. Derimot hindrer dette på ingen måte Amish-82 i å vise fram sin tyggishyperaktive elektropop på beste måte. Amish danner det øvre sjiktet av band under festivalen; eldre, erfarne og lekende med publikum, idet de bryter alt som har med jantelov å gjøre i en maktdemonstrasjon på hvor laid-back det går an å være på en hjemmescene. Tøft!
Den åpenbare Trønderdominansen under Trondheim Calling, blir ironisk nok overkjørt av fire underårige bergensere mot slutten av festivalen. På det kronglete gulvet foran den omtrent 5 cm høye scenen står publikum som sild-i-tønne idet Hvitmalt Gjerde mekker istand utstyret sitt på Brukbar. Disse fire karene med sin ungdommelige iver har funnet en helt original og unik sound inspirert av 60-tallets surferock, og parret det med garagerock med psykedeliske elementer. Surfpunk kaller de det. De omtales som en av de mest lovende bandene for det kommende året, hvor By:larm blir generalprøven om noen uker. Særlig vokalist Johannes Fjeldstad er en karakter for såre øyne; snublende rundt, dansende, plingende på sin 60s vintage guitar tett inntill brystet med spontane apeskrik på den utbrukte musikkdialekten bergensk. Skitten, støyete, punkete driv med den konstante klangen til sekstitallsgitaren som herjer, danner opplevelsen av et purungt band som bare vil gjøre sin egen greie. Til vår begeistring. At lyden sliter litt er ikke viktig; det er fascinerende at så melodiøse og fengende låter kan lages av så få akkorder. Deler av publikum står litt stivt, men jeg velger å tro at det bare er en malplassert reaksjon på sirkuset som utspiller seg på scenekanten. Gratulerer - Hvitmalt Gjerde vinner Trondheim Calling 2013. Bomberom!
Foto: Stian Holmås
