Det er ingen tvil om at Pixies var populære, men man skal heller ikke glemme at de var kun store i en viss seksjon av samfunnet. La oss være ærlige her: de var og er strengt tatt en kult-band. Det er mulig at Pixies er blitt mer mainstream med årene, men de som går på konsertene og faktisk kjøper seg en billett er de samme folka. Ingen kids i sikte. Hallelu-ja.
En annen skatt de har klart å få med seg, er av den nye sorten. Kim. Den nesten uerstattelige eks-heroinisten Kim Deal har blitt erstattet med en annen Kim, Kim Shattuck. De skulle slitt mye for å finne en bedre erstatning! Hun høres i både mine og mitt følge sine ører veldig ut som The Real Deal, og backingvokalen hennes er som balsam for sjelen. Stilen hennes er beintøff. Hun spiller bredbeint og huet henger konstant rett ned med håret i veien for all sikt. Ikke ulikt Hilma Nikolaisens vuggende bassgange i Serena Maneesh.
Black Francis seiler inn som en av rockehistoriens aller beste låtskrivere enkelt og greit. Men også som en helt fantastisk vokalist. Han har et helt ufattelig spenn og en vidde i stemmen som best kan beskrives som innmari effektiv. Når han trumfer seg igjennom ”This monkey is going to heaven”, har man bare lyst til å hyle med.
Pixies har eldes med glans. Som så mange andre band som ti år etter de sluttet å turnere kommer tilbake til verden og mislykkes har Pixies akkurat den samme gløden som de hadde for et tiår siden. Kodeord: nostalgi.
Jeg kan ikke skryte på meg å ha hørt mye på det nye materiale og derfor ble mange av de nye låtene litt vomfyll mens jeg ventet på de gode gamle låtene jeg hørte så mye på i min ungdomstid. Deilig støyrock. Det er lett å plassere Pixies i indieroock sjangeren – for det er strengt tatt der de er. Men låtmaterialet har så mye spenn at jeg tror jeg var innom både, surfrock, indiepop, collegrock og kosepunk som musikalske referanser underveis i settet.
Stemningen i Sentrum Scene var helt fantastisk! Der grunsjerne på 90-tallet fortsatt bare er dritharry er Pixies for de mer sofistikere rockeelskerne.
Når gromlåta over alle gromlåter og ikke minst den mest Sex Pistols-aktige godbiten ”Levitate me” ble servert, må jeg innrømme at jeg hadde mest lyst til å grine. De er så himla bra.
Et band som evner å høres ut som Weezer, Sex Pistols, Guns`n roses OG Jesus and The Mary Chain er fader meg helt ellevilt. Det er Pixies. Og bare Pixies som får til det.
Dette var en forestilling på over 2 timer som etterlot et publikum som hungret for mer. Det er imponerende.
Foto: Stian Kaspersen
