Oslo, lørdag 14. juni 2008

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hørt fint lite på herremannen fra New York, men med alle lovord som har sirkulert rundt Rufus Wainwright, gledet jeg meg stort til å se han live. Skuffelsen var imidlertid et faktum da de første sangene gir meg assosiasjoner til 50-tallet og salonger der de fine herrer og deres fruer sitter og nipper til et glass cognac, whisky eller likør mens sigarrøyken hviler tungt over lokalet.

Slik en uvitenhet fra min side. Etter den litt kjedelige starten, blir det fart på sakene (i den grad en kan si det), og amerikaneren akkompagnerer de vakre melodiene fra pianoet og gitaren med en sang, latter og tørre vitser. Ikke engang sangen alle nordmenn er lei av, den aldeles forferdelig irriterende Hallelujah som får æren av å avslutte settet, klarer å fjerne smilet rundt munnen. At han tidvis glemmer teksten – er det mulig? – er et eksempel på hans sjarmerende vesen, og gjorde siste del av konserten komplett.

8/10

Foto: Charlotte Tordal