La oss innrømme det: Våre gamle helter flyter stort sett på gammel storhet. Enten i form av turneer, spesielt disse der de framfører et av sine klassiske album i sin helhet, eller i form av en endeløs rekke de-luxe-remastered editions av samme plater. Som noen år senere blir erstattet av super-duper-deluxe-remastered edition, denne gangen med ATMOS!, osv osv.

Bryan Ferry har også gjort dette, med store flotte bokssett fra både Roxy Musics og hans egen karriere. Derfor er det utrolig artig å se på mye av det andre han har gjort de siste tjue årene, som har vært alt annet enn å hvile på sine laurbær. Enten i form av å tolke Bob Dylan, turnere med jazzmusikk, samarbeide med artister som Todd Terje og generelt bare gjøre det han har lyst til. I tillegg maler han bilder, han har tross alt kunstnerutdannelse.

"Should I listen to the music, or the dialogue?" står det på albumet som er utgitt nå. Jeg må innrømme at jeg spurte meg selv det samme flere ganger mens jeg hørte på plata. For sammen med den ekte kunstneren (Ferrys egne ord) Amelia Barrett, som er maler, forfatter og pianist, har han nå gitt ut et album hvor Amelia leser opp sine dikt og tekster, oppå Ferrys musikk. Resultatet er fascinerende, og et album som krever din oppmerksomhet. For dette er ikke noe du skal ha på i bakgrunnen, du må lytte. Er det noen andre enn oss musikknerder som gjør det i dag?



Jeg håper det, for denne plata er verdt din 37 minutter og 21 sekunder lange oppmerksomhet. Det er til tider veldig stemningsfullt og litt spennende, nesten skremmende, inne i mellom. Stemmen til Barrett er behagelig. Og historiene og observasjonene hennes er av fascinerende beskrivelser av situasjoner og historier. Av og til er det som at du kommer midt i dem, og til tider er hun vag. Men da lytter du enda mer intenst.

Ferrys musikk i bakgrunnen gir enkelte hint til Rox Musics mer intrikate øyeblikk, og mye av musikken er basert på spor Ferry har hatt liggende på harddisk og tape i årevis. Det er noen av sporene som kan ha litt demopreg av seg i lydbildet. Stand Near Me, for eksempel, har en litt irriterende synth-sax og litt kjipe trommer gående. Da er det godt å få den særdeles deilige taffeljazz-aktige Florist etterpå.

Albumomslaget, musikken og videoene flyter på en måte over i hverandre til et stort verk, som blir en slags blanding av installasjon og performance. Ferry har selv laget videoene

Noen vil kanskje savne at Bryan Ferry selv synger, og selv om man kan ane vokalen hans i bakgrunnen her og der, så er ikke det poenget med denne platen. Poenget er det skrevne, og oppleste, ord, blandet med stemningsfull musikk. Og ikke minst en veteran som nekter å hvile på sine laurbær.