Foto: Lindsey Byrnes


Den amerikanske artisten Melina Duterte, bedre kjent under artistnavnet Jay Som, er for tiden aktuell med sitt tredje album Anak Ko. Vi fikk stjele litt av tiden til den travle musikeren og produsenten tidligere i sommer, og vi fikk blant annet avklart hvor artistnavnet kommer fra, hvilke artister hun lot seg inspirere av i oppveksten og hvilket instrument hun kunne tenke seg å legge til i verktøybeltet.

Hei, takk for at du tar deg tid til en liten prat! I fare for å et spørsmål du har måttet svare på mange ganger, kan du fortelle hvordan du kom opp med artistnavnet Jay Som?
– Jeg lagde det navet når jeg gikk på high school. Jeg var veldig dårlig til å komme opp med ting, så jeg brukte en nettside som hadde en baby-navn-generator, og det var sånn det ble Jay Som.

Har du hatt det siden du startet å lage musikk?
– Nei, på Myspace hadde jeg navnet “The Platonic Sealion". Jeg var rundt 13 år så når jeg byttet fra Myspace til Bandcamp så fikk jeg endelig kvittet meg med det navnet og begynte å bruke Jay Som.

Hvor gammel var du når du byttet til Bandcamp?
Jeg startet å laste oppe musikk til MySpace når jeg var rundt 12, og så oppdaget jeg Bandcamp senere på high school når jeg var rundt 17 år eller noe sånn.

Men fra å laste opp låter på ulike plattformer alene til å plutselig slå gjennom som artist, hvordan skjedde det? Når ble musikkarrieren en faktisk mulighet?
– Den startet når jeg begynte å laste opp egen musikk til Bandcamp selv. Jeg lastet opp et par låter sånn annenhver måned, og så en dag lastet jeg bare opp et helt album, uten tittel. Disse låtene var dette som til slutt endte opp som debutalbumet mitt, Turn Into. Etter jeg lastet opp albumet dukket det opp litt interesse fra noen plateselskaper som jeg begynte å snakke med, og så begynte jeg å forme et lite team av folk. Alt skjedde veldig fort, og jeg forventet på ingen måte alt det som skulle skje innen seks måneder fra jeg lastet opp det albumet.

Hvor langt tidsperspektiv er det snakk om?
– Jeg slapp platen rundt november 2015, og signerte første platekontrakt i mai 2016. Så var det første nasjonale turne med Mitski og Japanese Breakfast i juni-juli 2016. De neste to årene var jeg nærmest konstant på turne.



Tidligere har du snakket om turneen med Mitski og Japanes Breakfast som en veldig god opplevelse. Hva var det som gjorde denne turneen så spesiell?
– Det var veldig viktig fordi allerede før jeg dro på turneen var jeg superinspirert og påvirket av dem i tillegg til å være veldig kjent med musikken deres, hvem de er og hvor mye de har betydd for scenen generelt. Selv hadde jeg aldri sett asiatisk-amerikanske kvinner i musikk før dem. Det var nesten ingen. Så for meg personlig var det viktig for å se folk som lignet på meg på scenen. Det var en game-changer for jeg har aldri sett et publikum oppføre seg på den måten. Alle som har vært på en Mitski-konsert vet hvordan det er. Det er helt stille, alle står og venter tålmodig og respektfullt og er helt med på å ta innover seg opplevelsen. Det er veldig sjeldent, det er ikke mange publikum som det. Så det var en slags "once in a lifetime" greie.

Det har åpenbart skjedd mye siden du lastet opp låtene fra Turn Into opp på Bandcamp, men hvordan har livet endret seg siden da? Må du for eksempel fortsatt ha en dagjobb eller kan du leve av musikken nå?
– Jeg driver med musikk på fulltid nå ja. Når jeg gjorde Turn Into og Everybody Works jobbet jeg fortsatt med ulike mat-relaterte jobber siden det var umulig å ha råd til leie og samtidig være nysignert musiker uten jobb. Nå har jeg imidlertid kommet til et punkt hvor jeg kan slippe å bekymre meg for å ha råd til leie og regninger. Det er min personlige definisjon av suksess, for det er det som er det viktigste for meg. Jeg bryr meg virkelig ikke om all slags materielle greier. De siste årene har vært en virvelvind hvor jeg føler jeg har måttet vokse en del opp. Jeg har møtt så mange ulike mennesker, og opplevd så mange ulike perspektiver fra folk jeg har møtt på turne og lignende.

Du har flyttet til Los Angeles nå, stemmer ikke det? Betyr det at du lever det stereotypiske rockestjernelivet?
– I wish! Nei, men det er veldig kult, og jeg tror det har vært skikkelig bra for meg. Det var veldig motiverende å gå fra Bay-området til LA siden LA er så til de grader en underholdnings- og musikkindustri-hub. Masse folk som gjør det samme som meg. Det føles godt å være omringet av det, siden alle har en lignende arbeidsetikk. Det er noe med å få kontakt med produsenter og turnerende musikere, og bare lage musikk sammen. Relatere over den samme jobben som man selv har. Jeg føler ikke jeg kunne gjøre det på samme måte når jeg bodde i Bay-området.

Du skal slippe ditt tredje album snart. Hva betyr albumnavnet Anak Ko, og hva ligger bak navnet?
– Det er tagalog, det filippinske språket. Mamma snakker flytende tagalog, og hun har alltid omtalt meg som Anak Ko som kan oversettes til "mitt barn". Det er en slags kjælebetegnelse som filippinske foreldre bruker om barna sine, og det er skikkelig trøstende for meg. Jeg gikk gjennom meldingene mine med mamma når jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle kalle albumet. Jeg ville ikke ha albumnavn etter en tekststrofe, og når jeg scrollet gjennom meldingene så syns jeg det var så søtt at hun alltid kalte meg Anak Ko.

I tillegg så er det jo en morsom greie å kalle albumet for "mitt barn" siden prosessen med å gi ut et album er en fin metafor for det du skaper og bringer ut i verden. Jeg vet det er ganske teit, hehe.

Hvordan har prosessen med ditt nye album vært sammenlignet med de andre to?
– Dette albumet brukte jeg litt mer tid med. Etter jeg var ferdig med album-syklusen for Everybody Works tok jeg en lang pause hvor jeg fokuserte på flyttingen til LA. Så i omtrent et år lagde jeg bare masse demoer, men albumet ble egentlig ikke ferdig før i år. Et sted mellom januar og mars var det meste av albumet ferdig.

Jeg måtte blant annet gjennom en runde der jeg innså at jeg egentlig ikke likte noen av låtene. Så da forkastet jeg dem, og lagde nye låter. Det var riktignok en låt som overlevde da. Den første på albumet, If You Want It.

Dette albumet var kulere å lage enn de andre siden jeg fikk inkludert flere venner og andre musikere. Jeg fikk ha med flere trommeslagere, ulike gitardeler og en del av vennene mine synger også på platen. Det var kult, og det var deilig å gi litt slipp på kontrollen for en gangs skyld.



De andre bidragene, lar du de selv lage noe nytt eller bare forteller du hva de skal gjøre?
– Det var en blanding av begge. På trommer hadde jeg for eksempel demoer hvor jeg spilte selv eller brukte trommemaskin som jeg sendte til de jeg ville med på albumet og spurte om de kunne spille det. Siden de alle sammen er ekstremt talentfulle trommiser tok de det på strak arm. De kom selvfølgelig opp med egne vrier på det, men mer helhetlig hadde jeg låtene ferdigskrevet med arrangementene osv.

Men for eksempel for gitar, kom Oliver opp med en del egne riff som han bare finner ut på stedet. Det er også min måten å spille inn på jeg liker best. Når du bare hører på musikken og finner ut hva som passer. Det har alltid gitt de beste resultatene for meg. Som et skikkelig blinkskudd av hva en person tenker i akkurat det øyeblikket.

En annen ting jeg har lurt på med låtskrivingen din er hvordan du holder det spennende og frisk. For selv om låtene dine på mange måter er like så er de jo aldri helt like, og alle har sin egen identitet, hvordan sørger du for det.
– Jeg vet ikke helt. Jeg føler det kanskje kommer fra at jeg bare hører mye på musikk. Så føler jeg at jeg er veldig bevisst på alle låtene mine, og at jeg ikke vil at en låt skal høres ut som en annen. Jeg ønsker alltid at hver låt jeg skriver skal være bedre enn den forrige. I tillegg så tror jeg bare at jeg elsker å spille inn, og jeg syns produksjonen er vel så viktig som låtskrivingen. Så for meg så er det bare gøy å prøve ulike ting hele tiden.

Du sa du hører på mye musikk? Har du et eksempel på en artist eller sjanger du liker godt som folk kanskje ikke forventer?
– Jeg pleide å høre på mye jazz. Jeg kommer fra en ganske sterk bakgrunn i jazz. Jeg spilte trompet i ti år, og da var på mange måter jazz den eneste sjangeren. Hørte jo på mye annet også, men jazz var liksom høyt der oppe. Mer enn alternativ musikk.

Når du sitter med alt ansvaret for låtene selv, er du ikke fristet til å pirke videre på låtene og bare aldri si deg ferdig?
– Jo, og jeg pleide å slite med akkurat det. Samtidig så er jeg ganske god til å tvinge meg selv til å gjøre så mye jeg kan med en låt, fortsette å bygge og legge på lag helt til det høres forferdelig ut. Når jeg kommer dit begynner jeg å mute og slette spor fram til man begynner å finne hva låten er, og hvordan man egentlig ønsker at det skal bli.

Noen ganger er det bra å overdrive litt så du kan åpne for litt nye perspektiver på låtene og ta bort det du ikke liker. Det er jo som den strofen "kill your darlings".

Er det noen wildcards når det kommer til instrumenter eller nye elementer på det nye albumet?
– Jeg tror det villeste instrumentet er pedalsteel. Det er mitt favorittinstrument på hele albumet. En kompis fra Seattle gjorde han det på bar en dag. Så ble det akkurat slik jeg ville ha det. Instrumentet låter bare så morsomt og fint. Det høres på en måte ut som en baby som gråter.

Du spiller jo veldig mange ulike instrumenter, men hvis du skulle ha utvidet repertoaret med et instrument til, hva ville det vært og hvorfor?
– Jeg tenkte faktisk på dette her om dagen. Det ville vært cello. Jeg bare syns det er så kult. Fiolin er kult, men det er noe med cello som bare er så vakkert. Den trelyden tror jeg hadde vært kult å kunne spille. Alle som spiller cello ser dessuten super sexy ut når de spiller.



Når du skriver låter, hvor viktig er tekstene for deg i prosessen?
– De kommer alltid sist for det er de som er vanskeligst. Jeg blir alltid ferdig med melodier og instrumenteringen først.

Hva slags temaer tar du for deg på det nye albumet? Er det noen temaer du prøver å unngå?
Vet ikke helt. Jeg tenker egentlig ikke så mye på tematikk når jeg skriver. Generelt så er det kanskje litt av det samme det har vært før. Jeg føler jeg er glad i å skrive om følelser og tålmodighet og sånn, men det er aldri en bred tanke om at låtene handler om denne ene tingen.

Jeg liker ikke å skrive om for mye personlige ting siden jeg føler det ville vært for modig å skrive om enkeltpersoner i livet mitt. Jeg vet om mange som gjør det da, men det er ikke noe for meg.

Hva er dine inspirasjoner når det kommer til musikk? Da mener jeg både i oppveksten og nå i dag.
– Som liten var det definitivt de store artistene. Jeg var for eksempel veldig inne i Death Cab For Cutie, jeg elsket Yeah Yeah Yeahs på grunn av Karen O. Jeg bare syns hun var superkul. Jeg likte også The Donnas, de var så bra.

Jeg var veldig inspirert av at "kvinner også kan spille musikk" i perioden, så jeg tror jeg var sulten på akkurat det. Nå er det så mange ulike musikere som de unge kan se opp til, men jeg hadde ikke det selv den gangen så det var veldig kult.

I dag føler jeg meg bare skikkelig inspirert av vennene mine som driver med musikk. Det er fint å være i en sånn fase av musikk som det er i dag. Masse venner og bekjente som gjør det samme som meg i innenfor “indie-scenen". Men ja, det er bare for mange å nevne til å trekke fram noen enkelte!

Helt til slutt. Det har skjedd veldig mye i løpet av de siste tre årene, men hvordan ser du for deg at livet vil utvikle seg de neste 3 årene?
– Livet om tre år? Hmm. Jeg har en følelse av at jeg fortsatt kommer til å turnere og drive med musikk, selv om det ikke er det jeg egentlig har lyst å drive med. Jeg har bare skikkelig lyst på et studio så jeg kan spille inn med venner. Jeg føler det er den retningen jeg kommer til å ta. Jeg har lyst å gå mer i dybden på lydteknikk og lydproduksjon. Det er det jeg er aller mest interessert i.

Takk til Jay Som for praten. Hennes nye album Anak Ko er ute nå.