- Vanskeligste jeg noensinne har spilt inn

Foto: Janne Rugland

Det er 16 år siden Susanne Sundfør platedebuterte og fra første stund begynte hun å sette spor etter seg i bransjen. I tillegg til nesten konstante kritikerhyllester ble hun også omfavnet av publikum. Platene har enten toppet eller ligget høyt på VG-lista og albumet The Brothel ble det mestselgende albumet i Norge i 2010. Å se navnet hennes på festivalplakater betød at det ville komme masse folk på den festivalen.

Hun var også sterkt medvirkende til at Spellemannsprisen droppet kjønnsdelte kategorier da hun trakk sin nominasjon som årets kvinnelige artist og kalte kjønnskategorier som antikvariske. Hun har hatt musikken sin med i TV-serier og på film og har hatt et langt samarbeid med Röyksopp, blant annet på deres fineste øyeblikk, Running to the Sea.

Stjernelag

Nå er sjette album, blómi, ute, og reaksjonen både blant kritikere og publikum har stort sett vært unison: Dette er et fantastisk vakkert album. Også hos vår anmelder. Ifølge Sundfør selv er deler av albumet er spilt inn live.

– Vi leide Ocean Sound Recordings, produsenten min, Jørgen Træen, og jeg. Så inviterte vi musikere opp dit og så spilte vi inn sammen i et rom. Det var gøy, føltes veldig godt og skapte en positiv stemning.

Det ble også gjort innspillinger i andre studio, blant annet i Sundførs hjemmestudio.

– I den grad du kan kalle det et studio da. Jeg noe utstyr og mikrofoner her, sier hun og smiler over Teams.

Musikerne hun dro med seg i studio er et stjernelag av musikere. De fleste har hun spilt med før, men en av Norges mest brukte keyboardister Ståle Storløkken var med for første gang.

– Det er rett og slett en ære å ha med en musiker av hans kaliber.

– Du har også med Nicolai Hængsle Eilertsen, han spiller på omtrent alt av plater med norske artister jeg intervjuer.

– Ja, men det er ikke rart. Han er på et helt eget nivå. Det er en gave å spille med både ham og de andre som jeg er så heldig å få med meg.

Gammelt dikt fra Frankrike

På forrige plate, Music for People in Trouble, hadde Sundfør beveget seg inn i et tilnærmet akustisk landskap, selv om det elektroniske lå og vaket her og der. Denne retningen har hun fortsatt i, selv om blómi også går helt i andre retninger. Ikke minst på det språklige.

– Jeg synger fortsatt på engelsk, men titlene er på gammelnorsk. Det er litt fordi jeg er interessert i å gå tilbake til røttene. Hvem var menneskene som bodde her før? Hvordan var deres forhold til naturen? Hvordan tok de vare på den og på verden? Vi har blitt så distanserte, både følelsesmessig og intellektuelt, når det kommer til dette. Det er kanskje et forsøk fra min side på å finne tilbake til gammel visdom.



Sundfør jobbet sammen med lingvisten Ingvil Brugger Budal på låttitlene.

– Jeg tror bare jeg søkte etter lingvist på nettet. Det jeg ønsket var å finne noen som hadde spesialisert seg på norrønt. Flere av de jeg var i kontakt med anbefalte Ingvil. Så jeg fikk tak i henne og sa jeg ønsket norrøne titler på låtene. Og hun viste seg å være verdens kuleste dame og ble med på den kreative prosessen. Vi prøvde å finne formuleringer som var spesifikt norrønt for Norge, sånn at det ikke skulle bli islandsk. leikara ljóð hentet tittelen på et gammelt dikt som opprinnelig kommer fra Frankrike. Det var mange sånne artige referanser. Vi hadde en del diskusjoner hvor Ingvil spurte meg om hva jeg ønsket å si. For eksempel: Skulle jeg beskrive hvordan det er å være i blomst eller skulle det handle om å blomstre. Det endte opp med blómi.

Omstridt bestefar

Bestefaren til Susanne Sundfør, morfaren Kjell Aartun, var også lingvist, i tillegg til å være teolog. Han er på omslaget til albumet, sammen med en svært ung Sundfør, og ble i sin tid ansett for å komme med svært omstridte teorier.

– Han hadde interessante teorier om at folk fra Sør-Europa og Midtøsten bosatte seg i Skandinavia i folkevandringstiden og kanskje til og med før. Det norske er nemlig kanskje ikke så norsk. Selbumønstrene vet kommer fra Midtøsten, for eksempel. Morfar mente at gamle runer egentlig ikke er gammel-norsk. Han hadde mange slike teorier og jeg hadde lyst til å hylle hans virke, innsats og karriere. Det han publiserte ble ikke så positivt mottatt fra akademia og media. I Norge er det ikke alltid så positivt å være annerledes, så jeg ville feire de eksentriske sidene av familien min. De norrøne titlene og gammelnorske titlene er derfor et nikk til språknerdene i familien min. Mamma er også veldig glad i språk.

Kosmisk og utenomjordisk

– Jeg vil gjerne snakke om en del av låtene på blómi. Åpningssporet orð v?lu gir meg ASMR-vibber med måten Eline Vistven snakker oppå det elektroniske landskapet og naturlydene. Var det tilsiktet?

– Det er Jørgen som har laget åpnings- og avslutningssporene, så jeg er ikke sikker på om det var tilsiktet av ham eller ikke. Kanskje det bare er måten hun snakker på. Hun har en veldig beroligende stemme.

– Ashera’s Song er et av de mest elektroniske sporene, og er utrolig nydelig. Hva kan du si om den låten?

– Det er mye Jørgen og Ståle på den og den ble gjort tidlig i innspillingsprosessen. De brukte Isao Tomita som referanse på lydbildet. Jeg lekte meg med de akkordene jeg vanligvis bruker og prøvde å få den til å bli litt kosmisk og utenomjordisk i sine harmonier.

Jeg forteller så Sundfør jeg vet at man ikke skal sammenligne artister bare fordi de er kvinner, men alyosha gir meg sterke assosiasjoner til Kate Bush. Hun beroliger meg med at hun ikke har noe imot å bli sammenlignet med Kate Bush.

– Jeg elsker Kate Bush, og det er litt artig at du sier det, for jeg ønsket at den skulle høres litt sånn… jenteromsaktig ut. Det skulle være feminint og uskyldig. Det er noe Wuthering Heights over det.

På vokalharmoniene på tittelkuttet sier hun at hun var rett og slett inspirert av Bill Withers.

– Det hele er litt soulaktig.

– På runa får jeg rett og slett flower power-assosiasjoner.

– Da vi jobbet med denne i studio sa jeg på spøk at det skulle høres sekt-aktig ut. Vi ville at låten skulle høres flower power ut, som Laurel Canyon. Den største inspirasjonen for denne er Cat Stevens. Den har noe Morning Has Broken over seg og har mye av det der 60- 70-tallsaktige lydbildet. Og ikke minst inspirasjon fra Joni Mithcell.

Var sitt eget kor

– Fare thee well høres ut som den er spilt inn live, og er veldig jazzaktig.

– Den er live i studio, ja. Med unntak av at saksofonen ble lagt på etterpå. Det er en av de første sangene jeg noensinne skrev. Det er en skisse som jeg har gått tilbake til flere ganger opp gjennom årene, med jevne mellomrom. Og så ble den til slutt ferdig og passet så bra i livet mitt akkurat nå, sånn tematisk. Jeg var veldig fan av Carole King da jeg begynt å skrive musikk og denne har nok mye inspirasjon fra henne.



– Så kommer vi til høydepunktet av albumet, og det som var den overraskende førstesingelen, leikara ljóð. Den er helt fantastisk fin.

– Tusen takk. Dette er også en gammel låt jeg har hatt liggende. Midtpartiet, hvor jeg synger "This is my final call" skrev jeg da jeg var rundt 21 år gammel. Da jeg jobbet med dette albumet, bestemte jeg meg for å gjøre den ferdig. Den passet med tematikken på albumet, og det var gøy å leke med klappingen og den gospelaktige korsangen. Jørgen gjorde alt av perkusjon på den.

– Er det et kor du har med her?

– Nei, det er kun jeg som synger. Så jeg stod i studio og la på lag på lag på lag med vokal. Det er det vanskeligste jeg noensinne har spilt inn. Det er da man står i studio og lurer på hvorfor man vil seg selv så vondt, ha ha!

– sannu yarru l? ga meg assosiasjoner til Karibia, med tribal rytmer og fløyter.

– Den ble i produksjonsprosessen lagt i et Tom Waits-aktig landskap, så jeg ønsket å løfte den vekk litt derfra. Jeg lot meg inspirerer av den amerikanske og obskure artisten Moondog fra New York. Han lagde sånne skjeve rytmer, med masse rar perkusjon med instrumenter som han skapte selv. Teksten er en tolkning som morfar gjorde av en gammel tavle som ble funnet på Kreta. Den er 3000 år gammel, så jeg ville lage musikk som hørtes gammel ut, men som ikke var appropriert fra en spesifikk kultur. Vi vet jo at de hadde harpe, fløyte, trommer og hadde perkusjon, og jeg ønsket å gå tilbake til å bruke de instrumentene. Målet var å lage noe nytt basert på noe gammelt. Moondog gjorde litt av det samme.

Ingen clicktracks

– Du skal på festivalturné i sommer, hvordan skal du klare å gjenskape lydbildet fra albumet på konserter?

– Ved å ta med meg forferdelig mange musikere. Vi blir hele fjorten på scenen, og seks av dem er korister, siden det er så mye vokalt på albumet. Det blir kjempegøy. Alt skal være live, så det blir ingen click tracks eller musikk på boks.

– Jeg ser for meg at leikara ljóð kommer til å skape skikkelig stemning live.

– Vi spilte den på Loaded-festivalen i Oslo i fjor og åpnet med den. Det begynte litt vaklende, men det fungerte veldig bra. Du får det ikke mer akustisk enn stemmen. Det er noe med råheten i det uttrykket. Kombinert med klappingen blir det kanskje en fin kontrast til mine mer elektroniske låter.

Hun forsikrer likevel om at det blir også gamle Sundfør-klassikere med på turneen.

– Röyksopp ga ut sin albumtrilogi i fjor, og der var du nok en gang med på flere låter. Hva er det som gjør at dere har funnet tonen så bra?

– Det må du nesten spørre dem om. Det er jo deres musikk og de som vil ha meg med. Jeg tror de liker hvordan den litt kjølige stemmen min blandes med deres elektroniske uttrykk. Og så er de jo kule folk og noen fuckings genier, begge to! At to så talentfulle folk finner hverandre i barndommen i en liten by som Tromsø er utrolig.

I år er det også ti år siden Susanne Sundfør samarbeidet med elektronika-artisten M83 og sang på tittelsporet til Tom Cruise-filmen Oblivion. Albumet ble nominert til Grammy, og Anthony Gonzalez fra M83 har i ettertid sagt at det å jobbe med denne filmen og det å være på innsiden av Hollywood-kulturen var en svært blandet fornøyelse. Sundfør beskriver opplevelsen som interessant, og voldsom.



– Anthony er på samme management som meg, det var slik han ble oppmerksom på meg. Det var en kul opplevelse, og vi framførte singelen på Jimmy Kimmel sitt talkshow. Jeg ble også invitert på gallapremieren, men jeg sovnet før filmen var ferdig, he he. Klokken var jo seks om morgenen hjemme i Norge, og jeg hadde ikke sovet. Håper virkelig ikke noen så at jeg satt der og sov.

– Du har hatt enorm suksess, og de to siste albumene dine gikk alle til topps på VG-lista. Personlig tror jeg dette er et album som må jobbes litt mer med før man kommer ordentlig inn i det. Er du enig i det?

– Jeg aner ikke hva folk kommer til å tenke om musikken min. Selv vet jeg hva jeg ville med den da jeg laget den, men hvordan andre oppfatter den er utenfor min kontroll. Det er en veldig merkelig overgang dette med å gå fra at man selv og musikerne er de eneste som har hørt det du har jobbet med, over en lang periode. Og så sendes det ut i verden. Forhåpentligvis liker folk det!